Det røyner på

Noe har fått Tor Ærlig til å gripe den dystre tusjen og tegne personer i møte med livet, alt i svart-hvitt, aller mest svart. De har håpløse, triste øyne. I den grad vi blir kjent med de dømte, er det i korte fortellinger om barske tider. Ikke barskt som i «Sukk, nå strøyk jeg på matteeksamen,» nei, som i «Shit, jeg er incestoffer, jeg tar sjølmord». Tegn det den som kan. Noen absurde uttrykk kan tolkes som metaforer for indre kaos. I et av portrettene er tragediens høydepunkt at en fyr ramler sammen og blir en haug av menneskebiter, akkurat som livet hans ramler sammen, nå som han er nyskilt og tenåringssønnen synes han er en dust.

All tristessen kunne vært fortalt galgenhumoristisk, er det humør er det håp, liksom. Men Ærlig har derimot valgt å knuge meg med tungsinnet sitt. Om noen av portrettene har noe som minner om håp for framtiden, er min stallhest Simen Bergsbråten: «Jeg er ansatt i Skattedirektoratet, men hobbyen min er å studere anatomi», han har i det minste en hobby og er nysgjerrig på folk. Barn ville fått traumer hvis Ærlig tegnet for Donald Duck og Co.

Ærligs ærlige mening er ikke lett å forstå. Manuset er tuftet på filosofisk lest, hver historie etterlater deg med spørsmål som du ikke hadde stilt før du leste denne verdens mørkeste strek.