Fremskritt med bismak
Fremskrittspartiet vil fjerne støtten til kultur som ikke er levedyktig. Mon tro om partiet har lest seg blinde på Smiths og Darwins klassikere.
Ulf Erik Knudsen, Frps kulturpolitiske talsmann, har brukt sommerens politiske våpenhvile til å lansere en forberedende offensiv mot det han betegner som «meningsløs kulturstøtte». Målet er at markedets usynlige hånd skal bestemme hva som er kulturelt levedyktig. Blant Frps ofre vil man kunne finne aviser med statsstøtte og kunstnere som hever kunstnerlønn. Men det vil også kunne føre til at ferdigutdannede kunstnere, blant annet ved Kunsthøgskolen i Oslo, i framtiden vil måtte splitthoppe seg inn i arbeidslivet med en tåspiss i gjeldsgraven. Det er alarmerende.
«Etableringsstipendet» tildeles i dag uteksaminerte kunststudenter, og erstattet «kunstfagstipendet» som tidligere ble utbetalt under studietiden. Hensikten har siden 1969 vært «å hindre en for stor gjeldsbyrde» for studentene, og støtten kan betegnes som et prospektivt risikotillegg for kunstneriske karrierer som mest sannsynlig vil tynges av økonomiske hodepiner.
Frp sier de vil vurdere hva dette stipendet brukes til. Derfor er det – i tråd med sommerens uttalelser – nærliggende å tro at etableringsstipendet vil rammes. Overfor Universitas har Knudsen påpekt urimeligheten i at kunststudenter får mer støtte enn andre. Han har et poeng der. Men så vet tydeligvis ikke Frp forskjellen på statsviterlønn og kunstnerlønn.
I en nettprat på Aftenposten.no avviser Knudsen at to bekymrede musikkstudenter burde avslutte studiene dersom Frp kommer i regjering. Vel og merke, «hvis de er talentfulle og ønsker å stå på». Leser man derimot Telemarksforsknings rapport om levekår for kunstnere, er det åpenbart at talent og vilje ikke er nok. Gjennomsnittslønnen for kunstnere i 2006 ligger på 177 000 kroner, og bare skuespillere, populærkomponister og sceneinstruktører kommer godt ut.
Kunstnerne føler allerede darwinismen tett på kroppen.
Det har visst gått Knudsen hus forbi at kunstnerne allerede føler darwinismen tett på kroppen. Rapporten understreker at det er hard kamp om beinet. Mange unge kunstnere som møter stengte dører i Norge, utdanner seg i stedet i utlandet. Det er forståelig at de forfølger sin lidenskap. Men dette skaper problemer for et kunstnerisk arbeidsmarked som for lengst er mettet, og de som virkelig lykkes utgjør en minoritet i et kunstnerisk klassesamfunn.
Selv om Frps kulturelle strupetak skulle få fotfeste, vil nok antallet kunstneriske uteksamineringer likevel holde seg stabilt. Men ved å fjerne støtten vil de ferske kunstnerne – i stedet for å bidra til et norsk kulturmangfold – male sitt eget Inferno. Med andre ord vil etableringsstøttens bortfall øke trygdekontorets utgifter, samt at en kommersialisering av yrket vil kunne svekke den kunstneriske kvaliteten.
Kunststudentenes behov for et kurs i personlig økonomi er en passende sak til Knudsens agenda. Men når Frps kulturpolitikk vil bidra til å forverre et fra før trangt økonomisk utgangspunkt, sparker samtidig partiet de som allerede er i knestående.
