…og andre brannfakler i studentparlamentsvalgkampen.

2008-04-23

Det kan jo hende. At engasjementet vekkes, at urnene stappes fulle, og at Studentparlamentet går inn i neste periode med forsterket mandat. Det er lov til å håpe, men én ting kan man være freidig nok til å fastslå på forhånd: Hvis så skjer, er det tvilsomt at valgkampbilaget «Bli Hørt!» har vært til stor hjelp.

Tilliten til bilaget har vært nesten rørende hos våre studentpolitikere. Her skal alt klargjøres, på etterrettelig og sobert vis. Vi har til syvende og sist ikke noe annet valg enn å stole på for eksempel TF-lista når de lover å kjempe for varm mat i kantina si, og ikke gir seg før «Ron får lov til å servere oss i et varmt måltid! Tadoo-Ron-Ron».

Men det er ikke slurvet som ødelegger - selv om det er ironisk å finne så mye kluss i en blekke utformet av en forsamling som ofte blir beskyldt for å bruke tiden sin på å flytte komma. Det er mengden av det som på Orwellsk kalles newspeak (godt norsk: pisspreik) som burde bekymre studentparlamentarikerne. Det redaksjonelle innholdet, som skal gi deg all nødvendig informasjon, er en lang og omstendelig tekst. I avsnittet om Velferdstinget får man for eksempel vite at organet har 6-8 møter i året (irrelevant) lenge før man får vite at det er de som forvalter store deler av semesteravgiften du betaler (relevant). Og over alt er flosklene: «Hvorfor Stemme? Vi er alle. Vi representerer hele spekteret. (…) Vi er alle andre.». Men nok om det - festtalefrasene er tross alt bare en innledning til politikken. La oss ta en titt på retorikken som tas i bruk når fraksjonene skal introdusere seg.

Liberal liste mener at hver student skal ha frihet til å bestemme over egen studiehverdag. Blå liste, derimot, forankrer sitt grunnsyn i den enkelte students rett til å bestemme over sin egen studiehverdag. Her kommer de på kant med sosialdemokratene, som simpelthen ønsker å sette studentene i fokus ved universitetet. Og slik fortsetter det. «Bli Hørt!» er fattig på ting å være hoderystende uenig i - med et hederlig unntak i Venstrealliansen (hundre prosent studiefinansiering meg i ræva - bravo!). Men det er ikke teflontale som er det største sykdomstegnet ved fraksjonenes appeller. I det retoriske konkursboet som gjenstår etter at politikken forlot Villa Eika, får trangen til å male opp resten av bølingen som en gjeng CV-byggende demagoger blomstre fritt.

Fakultetslistene er verst i klassen; så å si alle listene innleder med noenlunde samme argument: «Der de politiske fraksjonene er opptatt av å leke storpolitikk, er vi opptatt av deg». Det er vanskelig å se at disse fattigmannsargumentene har noen stor funksjon utover å sementere inntrykket av studentparlamentarikere som tannløse og uvesentlige.

Og de er viktigere enn som så. Til alle dere som ga opp å pløye dere igjennom; her er studentdemokratiet i kortversjon: Studentparlamentet representerer studenter ved Universitetet i Oslo. De velger universitetets representanter til Velferdstinget (hvor penga er), og studentrepresentanter til alle styrer og utvalg ved universitetet. Det er med andre ord en hel del som skal avgjøres. Så stem, for guds skyld, stem - om ikke annet for å unngå å bli servert i et varmt måltid av TF-lista. Godt valg.

Filip Roshauw, anmelderredaktør i Universitas