Det skulle bare sju masterstudenter, en mystisk skikkelse fra Manchester Citys fanklubb, og et hav av kaffe og øl til for å bringe tidsskriftet Fortid inn i samtiden. Men de glemte det viktigste.

2004-11-24

– Hvis man vil forstå noe i dag, er man nødt til å kjenne den bakenforliggende historien, proklamerer Gunnar Jakobsen, redaktør av det nye studenttidsskriftet Fortid, og forsyner seg av Bunnpris–pepperkakene Universitas har tatt med for å smøre redaksjonsmedlemmene. De synes å virke; sitatene sitter løst.

– Og Fortid skal dyrke interessen for historie og skrivegleden, supplerer Geirr Olav Gram.

– Alle har noe å lære av historien, oppsummerer Inger Hilde Killerud.

De fleste vil antagelig også lære noe nytt hvis de plukker opp et av de 500 instituttfinansierte eksemplarene av Fortid som ligger strategisk utplassert på lesesalene og bibliotekene. I det første nummeret løses «Floken Holocaust», det redegjøres for den europeiske bistandspolitikken overfor Afrika de siste 50 årene, og man kan lese om antisemittisme i den agrarpopulistiske bevegelsen i Midtvesten på 1920– tallet, bare for å nevne noe.

Kjøkkenbenk–prosjekt

– Masterstudenter kommer over veldig mye spennende mens de arbeider med oppgavene sine, stoff som ofte ikke passer inn i det de skriver om. Vi ønsker å være en tumleplass for studenter der de kan publisere tekster uten å være forskere. I dag leverer studenter fra seg lite annet enn obligatoriske oppgaver, forteller Thor Indseth.

– Men Fortid skal være et tidsskrift for alle historiestudenter, supplerer Jakobsen, ikke bare for masterstudenter.

– Det skal ikke være skummelt å skrive i Fortid, oppsummerer Killerud.

Ingen av de involverte hadde noen som helst erfaring med tidsskriftdrift da de tok fatt på arbeidet med Fortid.

– I utgangspunktet så vi for oss Word–dokumenter i svart–hvitt og A5–format kopiert på instituttets kopimaskin, sier Indseth.

– Ja, litt underground, liksom, føyer Jakobsen til.

– Jeg hadde aldri hørt om Indesign og dokumentkoding og sånt før vi begynte, fortsetter han.

Øl og kaffe

Heldigvis trådte en bekjent av gjengen som driver en Manchester City–fanzine til og ga dem et lynkurs i blekkemekking. Sideuttegningen tok en grafisk designer seg av, og instituttet kom velvillig med råd og vink.

Likevel har det sneket seg inn noen skjønnhetsfeil. Alle landets bibliotekarer kommer for eksempel til å rive seg i året når de oppdager at årgangen ikke står noe sted, og de som håper på en anmeldelse av Olivier Zunz’ Why the American Century? kommer til å bli skuffet. Den forsvant nemlig under layoutprosessen.

Resten av det praktiske arbeidet med tidsskriftet har redaksjonen prøvd å gi en mest mulig lystbetont ramme, og det er blitt lagt ned flerfoldige beinharde arbeidstimer over fellesmiddager og på Puben.

– Vi har egentlig arbeidet overalt. Den eneste betingelsen har vært tilgang til kaffe eller øl, sier Marius Bjørnson Hofstad.

Det forsvunne manifest

– Til tross for alle timene med diskusjon har dere klart å glemme det aller viktigste.

Det blir stille. Man kan høre pepperkaker som tygges.

– Hvor er manifestet deres?

Spredt mumling; noe om noen statutter.

– Men i alle dager! Dere kan jo ikke lansere et nytt tidsskrift uten manifest!

Indseth prøver seg:

– Manifest minner så mye om Marx og Den nye vinen.

– Ærlig talt, dette må vi fikse. Dere har femten minutter. Skriv manifest. Klar, ferdig, gå!

Redaksjonsmedlemmene kaster noen forvirrede blikk seg imellom før de setter seg rundt bordet. Jakobsen griper pennen.

Fortid i fremtiden

15 minutter senere: Jakobsen kommer med manifestet i hånda. Redaksjonen samler seg rundt ham.

– Fortid og fremtiden. En siste kommentar?

– Hvis Fortid fortsatt kommer ut når ingen av oss sitter i redaksjonen, da er vi fornøyd, konkluderer Hofstad.

Fortid

Olaf Haagensen • Åshild Bekke Eidem