I løpet av 15 år vil halvparten av professorene ved Universitetet i Oslo gå av med pensjon. Vi samlet en ung, nyansatt og en avgående professor til samtale om universitetets fremtid.

YNGST OG ELDST: Anders Fjell (t.v.) er nyansatt professor, og en av landets yngste, mens Per Vaglum går av med pensjon i år. Sistnevne håper ikke den nye generasjonen lar seg gripe av den voksende demoraliseringen han synes å merke hos ledere i universitetssystemet.

ELDREBØLGE: - I dag er man enten ung og lovende eller på vei ut. Mellomgenerasjonen mangler stillinger, sier Per Vaglum.

Han er professor i medisinske atferdsfag ved Institutt for medisinske basalfag (IMB), og runder 70 om en uke. Han er tydelig i sin tale om universitetets utvikling.

- Det har skjedd en klar forverring de siste ni årene. I dag spares det på alt. Tidligere lyste vi ut toppstillingene i Norden. I dag har vi ikke råd til å annonsere engang!

- På mitt institutt er det en god spredning, vi har professorer i 30-60-årene, sier 33 år gamle Anders Fjell, professor i kognitiv psykologi ved Institutt for psykologi.

På Vaglums institutt er derimot fire av fem professorer over 60 år, noe han er bekymret over.

- Det ene er at stillingene forsvinner, og at det blir et tomrom. Det andre er at vi ikke har faste rekrutteringsstillinger lenger.

Fjell påpeker at en viss grad av utskifting er viktig.

- Men med en situasjon som på IMB, der 80 prosent blir skiftet ut, er det umulig å bygge opp en kompetanse like raskt.

Fjell tror det ville være bedre om man ansatte professorer med jevne mellomrom i stedet for slik det blir nå. Da har man også tilbud om jobb når det finnes gode folk.

Internasjonale nettverk

Vaglum trekker frem professorenes internasjonale nettverk som noe som vil kunne bli borte.

- Jeg vil si at forskningsmiljøet er i krise hvis fire av fem slutter. Da blir man på en måte nødt til å starte på nytt igjen, sier han, og trekker frem at slike nettverk tar lang tid å bygge opp.

Da han ble ansatt som professor var situasjon ikke ulik den vi nå kan komme til å få.

- Jeg begynte på scratch fordi mange hadde sluttet. Det var en veldig spennende utfordring. Jeg måtte bygge opp et nytt miljø, sier han, og fortsetter:

- Min generasjon brukte nesten hele livet på forskning og undervisning. De unge i dag satser på et variert liv.

Det kjenner Fjell seg igjen i. Han legger til at man må regne med at mange av professoratene nå vil bli byttet ut med folk med et helt annet familieansvar enn størstedelen av dagens professorer.

Forskertid

Den høyeste snittalderen blant professorer ved Universitetet i Oslo er ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet. Der er snittet 60,1 år. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Det juridiske fakultet ligger nederst på listen, med 54,5 år, nesten to år lavere enn UiOs gjennomsnitt. Hvor lenge bør så en professor bli sittende?

- Man kan drive på så lenge man ikke har alzheimer. Jeg skulle gjerne fortsatt lenger, sier Vaglum.

Han understreker at selv om situasjonen i dag kan vendes til noe positivt, så er han pessimist.

Heller ikke Fjell tror det vil bli tatt grep. Men demoralisert er han ikke. Han tror på gode muligheter, men mener det er avgjørende at det tilbys gode vilkår som grunnfinansiering og bedre tid til forskning.

Kunnskapsutveksling

Den svenske psykologen Erik Erikson sa at i livsfasen etter 60 år skal man først og fremst gi fra seg det man kan til generasjonen under seg, og roe ned personlige ambisjoner.

- Det gjelder både på familienivå og i jobbsammenheng. De eldre må være villige til å dele sin viten. De unge kommer med et stort potensial for nyskapning, vi eldre er der med vår kompetanse. Sammen kan vi klare det store, tror Vaglum.

Fjell føler ikke at han har «oppnådd noe» ennå, bare fordi han har en professorstilling.

- Poenget er at en slik stilling gir muligheter for å kunne oppnå noe, mener han.

- Det var godt sagt, sier kollegaen.

- Å bli professor er begynnelsen på en ny fase, ikke slutten.