Med øye for forståelse

FORSKNING: Ved Universitetet i Oslo (UiO) håper forskere at prosjektet EYE-to-IT skal gi bedre innsikt i hvordan hjernen jobber når man oversetter. Prosjektet startet opp i januar 2006 og involverer forskere fra Danmark, Finland, Sverige, Bulgaria, Østerrike og Norge. Et av målene er bedre kunnskap om fenomener som forståelse og formulering.

Med kun ett år igjen av det 3-årige prosjektet begynner det å bli på tide med vitenskapelige resultater.

– I løpet av januar må vi kunne vise til noe som er statistisk signifikant, forteller postdoktor Christian Lachaud.

Prosjektet får blant annet midler fra EU. Lachaud mener det er fordi kommunikasjon oppfattes som et viktig tema i Europa.

Gjennom registrering av hvordan oversettere jobber, er håpet å lage et program som skal hjelpe oversettere i jobben.

– Vi prøver å fange opp måten oversettere tenker på, forteller franskprofessor Antin Rydning, som leder den norske delen av forskningen.

Kompleks teknologi

Under forsøkene kobles øyeregistrering med registrering av hjerneaktivitet og skrivebordsaktivitet. Øyets forflytning og det som skjer i hjernen skal altså sammenliknes med det fingrene gir uttrykk for gjennom tastaturet.

Formålet med EYE-to-IT er å lage et program som skal gjøre det mulig å få opp forslag til oversettelse på datamaskinen gjennom øyekontakt med skjermen. Oversetterne skal altså slippe å slå opp i ordboka like ofte som de gjør nå. Når programmet finner ut at du strever med et ord eller en sekvens, er meningen at det skal poppe opp et forslag til løsning på skjermen.

– Hviler øynene lenger ved et ord enn andre, skjønner programmet at du trenger hjelp, forklarer Rydning.

Hun forteller at de i teorien har fått på plass teknologien, men at det har oppstått noen problemer under eksperimentene.

– Det er en kompleks teknologi og under de reelle forsøkene har det vært problemer med minst én av de tre komponentene i nær 40 prosent av tilfellene.

Likevel er forskerne positive, og sikre på at de vil oppnå resultater.

– Det er en utfordring, men etter hvert vil det resultere i et nytt verktøy, sier Lachaud uten å nøle.

Med Harry Potter i stolen

Torstein Bugge Høverstad er mannen som, til fornøyelse for noen norske lesere og til forargelse for andre, har gjort Dumbledore kjent som Humlesnurr. I dag er det hans tur til å bidra til forskningen. Som de andre som har inntatt forsøksstolen vet han lite om prosjektet utover at han skal lese og oversette, samtidig som han skal tidsestimere sin egen aktivitet.

– Vi har fortalt veldig lite til de som er med, for å ikke ødelegge hensikten, sier Rydning.

Med kyndige hender plasserer vitenskapelig assistent Mariann Skiri Willa og Christian Lachaud utstyret på Høverstad. Den erfarne oversetteren får på seg noe som ligner en badehette med hull i, og elektroder blir plassert på hodet, ved hjertet og ved øynene hans, før Høverstad blir ført bort til stolen.

– Dette likner på den elektriske stol, sier han – med et kanskje litt nervøst smil.

Han tar plass foran den store datamaskinen. Bak et skjermbrett sitter Lachaud, og følger på sin dataskjerm med på hva som skjer i Høverstads hjerne. Bildet på monitoren forandrer seg når oversetteren i første fase får beskjed om å gjøre forskjellige ting med øynene og munnen. Hjerneaktiviteten måles ved hjelp av elektrodene, og øyebevegelsene registreres ved «eyetracking», en slags laserinnretning på PC-en.

Etter forsøket forteller Høverstad at det var en vanskelig tekst han ble servert under forsøket.

– Jeg er glad for at det ikke er slike tekster jeg holder på med til vanlig, forteller Harry Potter-oversetteren.

Sjokoladefristelser

En av komponentene i prosjektet er å studere hvordan man leser. Hva er forskjellen mellom lesing for å forstå, og lesing for å oversette? Tesen forskerne går ut fra, er at de kognitive mekanismene som skal til for å oversette er tyngre enn de som trengs bare for å forstå.

– Vi håper blant annet å vise hvordan man forstår for å reprodusere sin egen forståelse på et annet språk, sier Rydning.

For å hjelpe seg med det, har prosjektet engasjert translatørstudenter fra Universitetet i Agder og engelskstudenter fra UiO som informanter. Rydning er overrasket over at så få studenter fra UiO er interessert i å stille opp på eksperimentene.

– Vi mangler informanter selv om vi gir belønning både i form av penger og sjokolade, sier Rydning og ler.

Eksperimentene fortsetter i 2008. Det vil også bli gjort tilsvarende forsøk i andre land for å se på likheter og forskjeller i reaksjoner.