Språkene vi ikke vil ha

Da Elfriede Jelinek fikk Nobelprisen i litteratur, gikk halve Litteratur-Norge over i sjokktilstand. Hva mente svenskene med å gi denne litteraturens Oscar til en totalt ukjent østerriksk forfatter? Eva Brattholm skrek. Litteraturviterne bare ristet på hodet og sa beklager, har ikke hørt om henne, (men det får du ikke sitere meg på).

Heldigvis fantes det folk som kunne oppklare. Jelinek var ikke totalt ukjent. Det var bare halve Litteratur-Norge som ikke kjente henne. Elisabeth Beanca Halvorsen var en av de som oppklarte misforståelsen.

– Norge er ikke så åpne for tyskspråklig litteratur. Fra Østerrike har det bare vært fokusert på Thomas Bernhard, vi har nok vært litt blinde for tysk kultur, sier Halvorsen som i april leverte hovedoppgaven sin om Jelinek.

Hun kan likevel forstå at Jelinek ikke har blitt utgitt på norsk før, som en tidligere veldig provinsiell forfatter og med et språk det ikke er lett å oversette. Men Halvorsen mener likevel at nordmenn er altfor redde for tysk kultur.

– Det er de gamle fordommene som fortsatt får regjere. Vi har en negativ innstilling mot tyskerne og det tyske språk. Vi må slutte å se på alle tyskerne som nazister, sier hun.

Eksotiske Russland

Mens norske bøker blir oversatt til tysk i stor forstand, er det ikke mye tyskspråklig litteratur som tar turen andre veien. Det samme gjelder flere andre store kulturspråk.

Da Dina Roll-Hansen, kurator for utstillingen «Norge-Russland: Naboer gjennom 1000 år», for noen uker siden holdt et seminar om russisk samtidslitteratur, tok hun en opptelling. Hun fant at fem nye russiske bøker var oversatt til norsk siden 1992. Ved å søke i nasjonalbibliotekets databaser fant hun ut det var eksportert 30 bøker den andre veien.

– Dette er ikke spesielt for russisk. Den norske litteraturinteressen er vendt mot engelskspråklig litteratur. Russland oppfattes som veldig eksotisk. Nordmenn leser mye russisk litteratur, men da er det klassikerne. De overskygger muligens de nye forfatterne. Jeg synes det er underlig at vi ikke er mer interessert i et såpass viktig naboland.

Ifølge Roll-Hansen skjer det mye i den russiske samtidslitteraturen for tiden.

– Hvis jeg skal være skjematisk så ser vi to nye retninger, der den ene er realistisk litteratur, og den andre med grotesk sjokkerende litteratur, og en god del yngre forfattere. Det er kommet en helt ny generasjon.

Bokvåren

Roll-Hansen tror skjevheten i oversettelser også kommer på grunn av at Norge har så gode støtteordninger, og får støtte av oversetter Jon Rognlien i dette. Han oversetter italienske bøker til norsk, men synes det er helt greit at den italienske samtidslitteraturen ikke har noen sentral plass i den norske offentligheten.

– Å kunne dekke verdenslitteraturen er en illusjon. Mange klager over at det blir oversatt for lite. De som driver seriøst med oversatt litteratur gleder seg til bokvåren, da den oversatte litteraturen kommer. Ettersom det er så lite som blir oversatt, er det så bra det som kommer, hvis en holder underholdningssjangeren unna.

Han mener forlagenes problem er at det ikke er nok interesse for bøkene.

De norske forfatterne er jo klart lettere å ha med å gjøre for media. Mange synes det er vanskelig å anmelde oversettelser, der har man også et problem.

– Jeg synes ikke det er noe vits å gi ut mer hvis det ikke er noen interesse for det.

Elfriede Jelinek er ikke alene om å få mer oppmerksomhet på grunn av Nobelprisen. Når det regner på henne drypper det også litt på den nyuteksaminerte hovedfagsstudenten. I tillegg til å få brukt sin kompetanse i rikspressens debatt- og kronikkseksjoner har hun nå fått tilbud om å oversette Elfriede Jelinek sammen en annen hovedfagsstudent.

– Det blir utrolig spennende. Jeg drømte om å oversette henne tidligere, men forsto at ingen var interesserte. Nå er alle interesserte, sier Halvorsen.