Frie studentmedier er en myte.

2007-09-19

Studentmediene er studiemiljøenes egne vaktbikkjer. I Universitas er vi til en hver tid et titalls journalister og fotografer som utelukkende følger med på hva som skjer ved institusjonene tilknyttet Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). De større redaksjonene i Norge har gjerne én medarbeider med hovedansvar for hele utdanningsnorge. Uten studentmediene ville muligheten til å følge med på noen av Norges viktigste institusjoner, universitetene og høyskolene, blitt svært begrenset.

Dessverre kan studentmedienes finansieringsordninger føre til nettopp slike begrensinger. De fleste norske studentmedier enten eies eller støttes økonomisk av de samme studentorganisasjonene som er blant studentmedienes hoveddekningsområder. Slikt kan by på praktiske og prinsipielle problemer.

Selv er Universitas heldig med SiO som giver av økonomisk støtte, fordelt gjennom Velferdstinget. I motsetning til visse andre blander de seg ikke inn i redaksjonelle forhold. Sist uke fikk Trondheims studentavis, Under Dusken, tak i UKAfestivalens hemmeligholdte program, etter en glipp fra festivalen selv, og planla å trykke det. Studentersamfundet, som eier både Under Dusken og arrangerer UKA, truet studentavisen med økonomiske sanksjoner. Under Dusken valgte å ikke trykke artikkelen, og redaktør Bjørn Romesland var modig nok til å gå av i protest.

Like tette forbindelser som det er mellom pengegiver og dekningsområde i studentmediene, ville vært uhørt alle andre steder i medienorge. Med statlig støtte i tilegg til annonseinntekter hadde studentmediene blitt fristilt fra de pengebevilgerne som stort sett opptrer redelig, men som også kan være villig til å legge bånd på ytringsfriheten om det er økonomisk gunstig.

Pressestøtte og momsfritak er økonomisk viktig for norske medier i sin alminnelighet, og er tiltak som skal sikre en fri og allsidig presse. Studentavisene faller utenfor disse ordningene hovedsaklig fordi vi defineres som gratisaviser. Det til tross for at studenter betaler for avisen gjennom semesteravgiften. På grunn av sommerferie oppfyller vi heller ikke minimumskravet om 48 utgivelser i året. Vesentlig større enn mange lokalaviser, og visse nasjonale, er Universitas med 17 000 i opplag for «liten» i forhold til de spesifikke krav. Manglende fleksibilitet for pressestøtte leder altså til at vår støtte bestemmes direkte av en forsamling vi skal dekke kritisk. Dette kan sammenliknes med en situasjon der hvert enkelt kommunestyre skulle fordele pressestøtten lokalt. Det ville åpenbart vekket ramaskrik.

Det er rart at den frie pressen må se seg slått av et slikt firkantet lovverk. «Frie studentmedier sikrer studentdemokratiet», sa generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, til Universitas sist uke. For det har seg slik at også studentpolitikerne må ha et talerør. Og deres politikk er for liten for de nasjonale mediene. De fleste sakene Universitas har på trykk er med rette for små for de nasjonale mediene. Men det gjør dem ikke mindre viktige for dem de gjelder.

Kamilla Simonnes, nyhetsredaktør i Universitas