Kjendiseri og studentengasjement
Bør vi være bekymret for studentengasjementet når Det Norske Studentersamfund bare inviterer «glatte maktpersoner» til debattene sine?
Det er selvfølgelig fristende å lengte tilbake til en periode der studentene ville velte maktinstansene i samfunnet
Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund (DNS) legger store planer for å fylle Storsalen, og lykkes så langt. Men er det med de riktige virkemidlene? Programmet preges av kjente ansikter, som folk allerede vet hva mener, og som lett har tilgang til talerstoler i andre fora, sier Knut Olav Åmås, debattredaktør i Aftenposten, til Universitas forrige uke. Han mener programmet virker litt kjedelig.
Åmås har selvfølgelig rett i at Kåre Willoch har hatt nok av tid til å forkynne meningene sine. Det samme har Hans Blix. Likevel er det tvilsomt om studenter i begynnelsen av tyveårene har den samme politiske hukommelsen som Åmås selv. «Kåre og Gro» er lite annet enn et begrep nedarvet fra foreldregenerasjonen for dagens studenter.
Det er ingen grunn til å tro at DNS ikke tenker trynefaktor når de booker debattdeltagere. Det er heller ingen grunn til at det skal være særlig problematisk. Å oppleve Jonas Gahr Støre og andre «storheter» live er nemlig en helt annen opplevelse enn å få dem filtrert gjennom et mellomledd. Med taletid på mer enn medias tilmålte format, kan de formidle tanker som ikke nødvendigvis finner veien til studenter med abonnement på en gjennomsnittlig norsk dagsavis. Derfor er det viktig at samfunnsengasjerte studenter får med seg slike debatter.
Åmås ønsker seg navn som anarkisten Syphilia Morgenstierne, eller representanter for rusinstitusjonene til DNS. Denne typen samfunnsdebattanter er viktige, og bør etter hvert bli et selvsagt innslag i Storsalen. De vil kunne representere et alternativ til det studenter flest eksponeres for gjennom etablerte medier, og kan dermed være med på å utvide studentenes meningshorisont om aktuelle og nye temaer.
Bør man så la være å invitere Gerd-Liv Valla, Gro Harlem Brundtland eller diverse regjeringsmedlemmer til DNS? Det er selvfølgelig fristende å lengte tilbake til en periode der studentene ville velte maktinstansene i samfunnet, i stedet for å invitere dem for å snakke. Men i realiteten er nok studenter flest mer interessert i å drikke øl på Mono enn å gå på debatt, og de trenger dermed et «navn» for å trekke dem bort fra lysløypa på Youngstorget.
For mange er debattene på DNS sannsynligvis mer en alternativ form for underholdning, enn et uttrykk for å ville forandre verden. Innen vi kommer til det punktet, må det lages en kultur for å gå på debatt.
Det er tvilsomt om et «smalt» navn ville trukket halvparten så mange tilhørere som Støre, Egeland og Galtung, uavhengig av budskap. 1000 fremmøtte, og flere som må snu i døren, er en tilskuermengde godt over gjennomsnittet for de fleste konserter på Rockefeller.
Det kan ikke beskrives som noe annet enn en seier for studentengasjementet.
