Første runde med Demoboks er i gang.

Svein Egil Hatlevik
FOTO: Brian Olguin

Ellen Sofie Lauritzen
FOTO: Brian Olguin

Carline Tromp
FOTO: Brian Olguin

Carline Tromp
FOTO: Brian Olguin

Desperate to Impress

Svein Egil: Vi vil jo heller at ungdommen skal spelle synthpop enn å spille studentrock uten egenskaper, og det har jo de folka her skjønt. Men låtene er for repetitive i mine ører, jeg savner smartere låtskriving; jeg vil det skal skje mer. Sånn som det er nå, ender jeg opp med å høre på basstromma. Dunk, dunk, sier den.

Poeng: 5/10.

Carline: Jeg er ikke imponert. De spiller synthpop, eller noe sånt, og har fordelen av å ha både en mannlig og en kvinnelig vokalist. Noen ganger er de inne på en catchy melodi, men problemet i begge låtene er at bandet tar de samme refrengene om og om igjen, uten at det skjer noe spennende utover låta. Tekstene er noe meningsløse, jeg skjønner egentlig ikke hvordan vokalistene klarer å synge «did you notice - haven't you noticed» med så mye intensitet.

Poeng: 3/10.

Torstein: Sit igjen med eit veldig godt inntrykk etter fyrste gjennomgang. Etter nokre roteringar på anlegget blir det til ein viss grad likt mykje anna eg har høyrt tidlegare, og eg har ikkje akkurat begynt å danse vilt rundt i stova. «In Vacuum» gjev meg følinga av The Knife og sjølvsagt Depeche Mode, som mange band i denne sjangeren gjev assosiasjonar til. Kanskje eg dansar meir på konsert med Desperate To Impress?

Poeng: 6/10.

Ellen Sofie: Dette gir meg assosiasjoner til en episode av Six Feet Under, hvor den sære figuren Arthur har lagd musikk på dataen sin, og sier «It’s so easy.» Litt samme greia her; man finner noen psykedeliske beats, en gjennomgående bakgrunnsrytme og slenger på en mannsvokal og en kvinnevokal som gjentar det mannsvokalen synger på en litt trance-aktig måte. Ikke min kopp te.

Poeng: 3/10.

Samlet: 17 av 40.

Campfire Kansas

Svein Egil: Her er det noen som har hørt på The Cure. Kanskje har de hørt en del på Talking Heads også. Muligens New Order. Interessant med den skranglete, utighte trommemaskina på «The White Room». Men det er noe med band som egentlig skulle ønske de var DJ-er. De bør kanskje heller spille favorittskivene sine en gang til?

Poeng: 4/10.

Carline: Campfire Kansas har hørt på band som Joy Division og Echo and the Bunnymen. De har altså en vokalist som synger følelsesladde tekster iført mye klang, de har gitarer som purrer i bakgrunnen, de har en melankolsk synth og trommerytmer som passer både til gutterommet og dansegulvet. Det eneste som mangler her er særpreg. Dette her er blitt gjort før, gutter, for lenge siden, og igjen for ikke så lenge siden. En femmer for manglende kreativitet, en åtter for gjennomføring og produksjon - det blir til sammen til en 6,5.

Poeng: 6,5/10.

Torstein: Poeng for misvisande bandnamn! Etter forrige band var det ei overrasking å møte på enda et band innan same sjanger. I alle fall med same inspirasjonskjelder. Spesielt «Hugo Wall» fell i smak der samspelet instrumenta imellom hever låta. Vokalen blir litt flat, men samtidig passar det inn i denne samanhengen. «The White Room» veks etter nokre gjennomlyttingar, eg liker det eg høyrer!

Poeng: 7/10.

Ellen Sofie: Nå snakker vi! Kul stemme og aksent på vokalisten, og fine gitarer. Kunne sikkert blitt lista på p3. Minner meg faktisk ganske mye om Joy Division, og det er et veldig godt tegn. Men hva er greia med den spanske dama som kommer inn på slutten av den ene låta? Det skjærer litt.

Poeng: 5/10.

Samlet: 22,5 av 40.

Ensenada

Svein Egil: En stund lurer jeg på om gutta prøver å leke Muse, men det er bare åpningspartiet som har piano og lys vokal. Ellers lar jeg meg fenge av at de på låta «Write three times» faktisk benytter seg av det akk så undervurderte musikalske virkemiddelet pause. Det funker faktisk, og plutselig har låta festa seg som en liten favoritt fra denne runden.

Poeng: 6/10.

Carline: Dette bandet er ikke ute etter å utfordre lytterne. Samtidig høres musikken veldig gjennomtenkt ut, bandet er flinke til å spille og produksjonen er nesten plettfri. «Sarah» er veldig fin med sin underfundige vokalmelodi, men er også glemt så fort den er ferdig. Den andre låta er hakket mer spennende, og sammenspill av piano og gitar er vellykket. Dette er ikke musikk for snevre musikknerder, men hvis Ensenada utvikler seg litt mer, lager mye musikk og bare tar det beste av det, vil jeg ikke være overrasket om det blir en radiohit ut av det.

Poeng: 7/10.

Torstein: Trur dette gjer seg betre live enn på plate. Fyrstelåten er dørgende kjedelig. The Thrills i ein plattare versjon. Pent og pyntelig, men utan noko å bite seg merke i. Så slår det meg, dette er Ben Folds! Han har berre gøymt seg under pseudonymet Ensenada! Det luktar eple, sveitte og hasj lang vei.

Poeng: 4/10.

Ellen Sofie: Å, fint pianospill og nydelig vokal på «Sarah»! Det her er rett og slett en vakker låt som sitter godt i øret med en gang. Den lyse vokalen og klappinga i bakgrunnen sammen med pianoet funker faktisk oppsiktsvekkende bra, og jeg liker hvordan låta bygger seg opp litt etter litt. Andrelåta har også et godt samspill mellom piano og de andre instrumentene. Bandet virker samspilte og proffe, men trenger likevel litt mer edge og særpreg for ikke å drukne i mengden; det er ikke så veldig revolusjonerende. Men uansett; de er godt på vei med pianospillet.

Poeng:7/10 Samlet: 24 av 40.

Mehe

Svein Egil: Dette er faktisk ganske kult. Fet basslyd og en del hyggelige riff innimellom. Men som det heter i ordtaket: Det eneste som er dummere enn å la trommisen mikse skiva, er å la gitaristen gjøre det. Og her høres det ut som det er bassisten som har stått for miksen, og resultatet høres såpass rart ut at man ikke helt tror det er bevisst. Ikke veit jeg.

Poeng: 7/10.

Carline:De to låtene her viser at Mehe i hvert fall ikke har mangel på ideer. De våger å lage lange låter med partier som blander ulike sjangere, og prøver seg på mye forskjellig i løpet av to låter. «The Crater» er direkte imponerende. En ren hardcorelåt med fete riff og intens vokalbruk, som utvikler seg til noe metal-aktig mot slutten. Hvis de får til dette live, må det være dødsfett. Bandet er absolutt ikke ferdig på øvingsrommet og særlig trommisen kunne utvide repertoaret sitt. Men når det gjelder potensialet er Mehe klart det beste jeg har hørt denne uka.

Poeng: 9/10.

Torstein: Det er eit imponerande lydbilete dei kastar mot deg. Trommisen ramler av gårde uten noko som helst samanheng med resten av bandet. Eg irriterar meg over dette i begge låtane. Skulle tru det var vetlebroren til Animal fra Muppet Show som trakterte stikkene. Like motivert som storebror, men ikkje heilt der enda.

Poeng: 3/10.

Ellen Sofie: De skal ha for bandnavnet, men sånn rent bortsett fra det er jeg ikke helt med. Det er noe med den skrikinga som ikke tiltaler meg. Selv om det lange sluttspillet med masse tøff trommespilling og gitarer er veldig likandes. Jeg tåler ikke skriking, har jeg kommet fram til.

Poeng: 3/10.

Samlet: 22 av 40.