Forsker Hans W. Kristiansen vil ha homoforskningen med på pensumlistene og inn i forelesningssalene.

FOR ALLE:UiO–forsker Hans W. Kristiansen mener homoforskning vil åpne nye perspektiver innenfor en rekke fag.
FOTO: Åshild Bekke Eidem

– Det er ikke bare homofile som driver homoforskning. Det dreier seg om et tverrfaglig felt uten én teoretisk posisjon og med forskere av alle legninger, sier Hans W. Kristiansen, én av de tre lederne for Homoforskningskonferansen som går av stabelen til helgen.

– Homoforskning handler om å beskrive og forstå samfunnet fra et ikke–heteroseksuelt ståsted. Dette skjer hovedsakelig på to måter. Ved å synliggjøre ikke–heteroseksuelle samlivsformer og livsformer generelt, og ved å problematisere eksisterende kunnskap om både homo– og heteroseksualitet.

Integrering

– Det er viktig å få homoforskning mer integrert i de andre fagene. Få det ned på pensumlister og inn i forelesningssaler. Vi må gjøre folk bevisst at det finnes et homofilt perspektiv i alle fag, sier Kristiansen, som tror det er lite hensiktsmessig å opprette et eget institutt for homoforskning.

– Det ville kanskje fremme en utvikling der homoforskning ble oppfattet som et studium utelukkende for og om homofile.

Spenninger i feltet

De to dominerende retningene innenfor homoforskningen har valgt ulike studiefelt. På den ene siden har man en samfunnsvitenskapelig retning som vektlegger empiriske studier av sosiale relasjoner og samfunnsforhold, og på den andre siden har man en tekst– og medieorientert retning, såkalt skeiv teori, der problematisering og destabilisering av kategoriskillet homo og hetero står sentralt.

Den største debatten i fagfeltet går mellom disse to retningene. Kristiansen oppsummerer problematikken:

– Et paradoks ved samfunnsvitenskapelig homoforskning er at man ved å ta utgangspunkt i begrepet homo alltid står i fare for å bekrefte og styrke de bestående og undertrykkende meningsstrukturene i stedet for å undergrave dem.

Akademia og homofili

Hvor åpent er egentlig akademia i forhold til homofili?

– Min erfaring er at akademikere ikke er friere for fordommer mot homofile, og det er helt klart mange stengsler innenfor det akademiske livet som skyldes at folk har negative oppfatninger om homoseksualitet.

Selv om Kristiansen selv ikke har møtt spesielt negative reaksjoner i sitt arbeid som homoforsker, kjenner han til flere andre som har følt seg forbigått på grunn av legningen. Han har liten tro på at det vil forandre seg i den nærmeste framtiden.

– Homofobi er litt som rasisme. Det er en veldig seig materie. Jeg tror det kan ta mange, mange år før man er kvitt homofobien. Hvis man noensinne blir kvitt den.

Uskyldig klining, farlig forelskelse

Søndag fremlegger Camilla Jordheim Larsen sin forskning på fenomenene jente– og gutteklining, det vil si heterofile ungdom som kliner med en av samme kjønn. Hun hevder ungdom i stor grad definerer sin seksualitet etter hva de føler og i mindre grad etter sine seksuelle handlinger.

– Jenteklining inngår veldig ofte i et heterofilt rammeverk med klare grenser for hvor langt man kan gå. Hvis man går for langt, for eksempel ved å vise for mye lystfølelse, kommer varsellampene på. Dette oppfattes som mer truende fordi man da i en forstand har fått et lesbisk rammeverk, og da blir klininga med en gang mye farligere.

Gutteklining er mye mindre utbredt. I gjennomsnitt har én av tre jenter i Norge klint med en annen jente, mens bare fem prosent av guttene har klint med en annen gutt.

– Fordi gutteklining er mye mer uvanlig, har det en rebelsk side. Gutteklining bryter så mye med maskulinitetsidealene at guttene i utgangspunktet må være ekstremt trygge på egen legning.

Jordheim Larsen ser på jente– og gutteklining som positivt, og tror ikke fenomener som dette gjør at ungdom i dag har et vanskeligere forhold til seksualitet enn tidligere da rollene var klarere.

– Hvis man har klint med en av samme kjønn selv, vil man kanskje ha større forståelse for at andre forelsker seg i en av samme kjønn.