Rørende optimisme om Eliteuniversitet
Det er en gåte at noen tror vi kan gi fødsel til et eliteuniversitet ved å begrense antallet studenter eller flytte teologene til Høyskolen.
Eliteuniversitetet er ikke på billigsalg
Mange forskere, også ved Universitet i Oslo (UiO), får stjerner i øynene når man sier ordet «Eliteuniversitet». «Gi oss litt av det», synes å være tankegangen når elitistene skuer sørover til det nyvaskede Paris school of economics, og nå florerer forslagene om hvordan vi i Norge kan bygge vårt eget eliteuniversitet.
Spørsmålene som melder seg er om det er rom for et eliteuniversitet i Norge, og hvordan man i så fall skal oppnå det? Universitets-Norge er bygget for å tilfredsstille viktige samfunnsbehov, så vel som behovet til de beste forskerne og studentene. Kongstanken om å begrense studenttallet ved UiO er således vrien fordi man presumptivt må henvise resten av studentmassen et annet sted enn Aetat. Vi kan dra tankeeksperimentet litt videre ved å si at de middelmådige studentene kan få sitt eget universitet (MUiO?) eller overbevises om å sjekke inn på en høyskole, men dette krever uansett en hel masse penger. Og der ligger feilslutningen hos de stormannsgale elitistene: et eliteuniversitet kan ikke opprettes med dagens finansiering av universitetssektoren med mindre man setter de fleste studentene på gaten. Og det kan da ikke være ønskelig å frarøve lærevillig norsk ungdom muligheten til en universitetsutdannelse, eller å rasere det fortrinn det er å ha en høyt utdannet befolkning?
Det er vanskelig å ikke fnise av Rune Slagstad og andre som mener at man skal få i stand et eliteuniversitet gjennom strukturelle endringer alene. University of California, Berkeley, trekkes frem som eksempel på at et eliteuniversitet kan ha like mange studenter som UiO, men det en må huske på er at de forvalter et budsjett som er nesten fem ganger større enn UiO sitt. Selv om UiO skulle kutte studenttallet ned til et fotballag og likevel beholdt dagens budsjett, ville det ikke hatt finansielle muskler til å ha eliteforskere på alle områder.
Er annet problem er at luftslottet Eliteuniversitetet i Oslo (EiO?) trenger ansatte i eliteklassen. Med all tenkelig respekt for dagens vitenskapelige ansatte må det være lov til å påpeke at Norge muligens ikke vil kunne avle nok talenter til å fylle elitekontorene med elitehjerner på alle fagfelt. Når Berkeley kan skryte av 61 nobelprisvinnere, mot UiOs fire, er det fordi de er gode på rekruttering, også utover egne landegrenser. Gudene vet hva som skal til for at forskere som nobelprisvinneren Finn E. Kydland skal pakke flyttelasset sitt på et fly fra California til Gardermoen, men det er neppe nok å flytte profesjonsstudentene til en høyskole eller gi en god porsjon av studentmassen en støvel bak.
Eliteuniversitetet er ikke på billigsalg. Det kommer ikke til sterkt nedsatt pris, og ikke engang med garanti. Vi får det ikke ved å endre budsjettmodellen eller ved å flytte fagmiljøer fra en bygning til en annen. Vi får det ikke engang dersom vi er villige til å sette alle C-kandidater til å gjøre kroppsarbeid. Gi UiO 12 milliarder ekstra i året, så kan vi se om vi får det til, men inntil da vil debatten om Eliteuniversitetet i Norge være basert på lite annet enn rørende optimisme.
