Blendet av bygda
Sigmund Løvåsen dro inn Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen Nyryddinga. Nå prøver han seg som dramatiker.
DAGENE SOM GIKK: Sigmund Løvåsen har skrevet et skuespill om ikke å kunne gi slipp på det som har vært.
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen
– Det har gitt mersmak å skrive dramatikk. Jeg håper å kunne gjøre det videre. Men akkurat nå arbeider jeg på en roman.
Sigmund Løvåsen, tryslingen som i fjor debuterte med den kritikerroste og prisbelønte romanen Nyryddinga, lanserer i disse dager skuespillet Daga. Kanskje har vi dette skuespillet å takke for at han er tilbake på roman–sporet?
– Jeg hadde litt prestasjonsangst etter Nyryddinga. Derfor var det behagelig å begynne på noe helt annet. Det hadde vært veldig hardt å skulle begynne på en ny roman.
– Hvordan var det å skrive dramatikk?
– På den ene siden følte jeg en slags frihet siden jeg var lite innlest i genren, på den andre siden savnet jeg den tryggheten som god kjennskap til en genre gir.
– Hva har det betydd for måten du arbeider med prosa på?
– Jeg har lært mye underveis som jeg kan ta med meg videre i romanarbeidet. Replikkene blir for eksempel mer gjennomtenkte, får mer retning.
Svart humor
Daga ligger langt fra Nyryddinga i så vel form som innhold. I debutromanen fulgte leseren de to guttungene Geir og Finn i deres møte med voksenverdenen. I Daga dreier det seg om to oldingers forsøk på å forsone seg med døden, eller kanskje snarer med livet.
– Er dette Geir og Finn 60 år fram i tid?
– Karaktertypene er nok kanskje litt parallelle med Finn og Geir. Hvis det går dem virkelig ille så ender de kanskje opp sånn.
Selv om Løvåsen tematisk skriver om noe nytt, mener han at det er likhetstrekk mellom debutromanen og skuespillet.
– Jeg mener man kan se et slektskap i språket, tonen og humoren.
Humoren er vanskelig å få øye på ved første gjennomlesning: Jon er blind og de siste elleve årene har han tatt vare på hvert eneste ark fra avrivningskalenderne sine og samlet disse i norgesglass som nå dekker veggene i stua. Han og vennen Per får dagene til å gå ved å drikke øl og prate skit.
– Humoren er der, men den ligger veldig tett opp til det mørke. Punktet der det komiske og det tragiske nærmer seg hverandre er spennende å jobbe med.
Bygdelitteratur?
Nyryddinga fikk raskt merkelappen «bygdelitteratur», men i Daga er ikke bygdemiljøet så fremtredende.
– Stuerommet handlingen foregår i, kan være hvor som helst. Noen få ytre ting tyder på at det foregår på bygda, men det er ikke mye som skal forandres før det blir en leiegård i Oslo.
– Likevel er disse knappe referansene til bygda med?
– De betyr jo noe. Jeg trengte et miljø der alle kjenner alle og alle vet hva som har skjedd. Dette ville blitt borte hvis jeg hadde lagt handlingen til byen.
Om romanen han arbeider på vil ikke Løvåsen si noe særlig. Men én ting kan han røpe.
– Den foregår ute på bygda.
Universitas anmelder Løvåsens siste skuespill i neste utgave.
