Det finnes dem som er helt fornøyde med en vanlig chartertur til Gran Canaria. Og det finnes dem som oppsøker litt mer spenning.

2007-03-07

I romanen «Turisten» av Erik Bakken Olafsen er temaet reising, men det er ikke snakk om de helt gjennomsnittlige ferieturene. Hovedpersonene i boken er to unggutter som bruker studielånet til å dra ut i verden som «krigsturister», i et forsøk på å finne uoppdagede reisemål og en følelse av virkelighet.

- Den første delen av boken er selvopplevd, men jeg var aldri selv en «hardcore» krigsturist. Videre i boken blir det mer en tenkt utvikling, slik det kunne ha gått med meg hvis jeg hadde fortsatt, sier Bakken Olafsen, som forøvrig er et pseudonym.

Han mener denne typen reising kan være vanedannende, og har snakket med mange som bevisst oppsøker de verste krigssonene.

- Jeg traff en del folk som var litt gærne. Jeg ble litt redd for å bli sånn selv, det var derfor jeg sluttet.

Han hørte også rykter om diverse morbide suvenirer, som fingre stjålet fra lik, og han har utstyrt bokens hovedperson med et par øyne på glass.

- Tror du slik krigsturisme et tegn på at dagens studenter og ungdom generelt er litt virkelighetsfjerne?

- Ja, på en måte. Det er snakk om en ekstrem søken etter virkelighet. Det blir litt som med ekstremsport, jeg tror det er samme typen folk som driver med det som er krigsturister.

Konsum av nød og elendighet

Bakken Olafsen hevder boken er en samfunnskritikk.

- Delvis gjennom selvkritikk, siden historien er basert på egne opplevelser. Jeg følte det var bedre å ta utgangspunkt i selvopplevde hendelser, for ikke å stå med pekefingeren og belære, sier han.

Han mener fenomenet med «krigsturisme» er et utslag av ulike elementer i den vestlige ungdomskulturen, og at det kan sees på som en ytterste konsekvens av samfunnsutviklingen.

- Fenomenet oppsummerer to vesentlige tendenser ved dagens samfunn. Den første er vestens konsum av andres nød og elendighet, for eksempel på tv. Reportasjer fra krigssoner blir mer og mer underholdningspreget. Den andre tendensen gjelder den nye reisetrenden, hvor alle søker etter å finne sterke, unike opplevelser.

Høy puls

Student ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Renate Løvli, har selv reist til et krigsrammet område, riktignok som student heller enn som «krigsturist».

- Jeg dro dit litt på impuls. Jeg hadde besøkt en flyktningeleir i Libanon og sett hvordan palestinerne der hadde det. Det gjorde meg nysgjerrig på konflikten mellom Israel og Palestina.

I 2003 tilbrakte Løvli et semester på Vestbredden, som en del av studiene i arabisk, arabisk kultur og Israel/Palestina-konflikten. Selv om hun bevisst bosatte seg i en krigssone, kjenner hun seg ikke igjen i krigsturistene i Bakken Olafsens bok.

- Jeg prøvde jo å holde meg borte fra farlige situasjoner, jeg ville ikke utsette meg selv for unødvendig fare. Det hendte likevel at det ble farlig. Innimellom kom det jeeper innom landsbyen, og det kunne bli steinkasting og skyting med geværer ladd med gummikuler. Da måtte vi løpe unna, og det hendte jeg fikk ganske høy puls.

Opprør mot vesten

Likevel var det hverdagselendigheten, heller enn de voldelige sammenstøtene, som gjorde mest inntrykk.

- Levevilkårene og behandlingen av palestinerne er jo grusom. Det er hjerteskjærende å se, det er jo en helt håpløs konflikt.

- Har oppholdet gjort deg mer kynisk?

- Når man ser all håpløsheten føler man av og til at man ikke kan gjøre noe for å forbedre situasjonen, og det hender man bare vil gi opp.

Løvli traff også på folk som så ut til å bevisst oppsøke farlige situasjoner.

- Særlig i Jerusalem traff jeg en del palestinske organisasjoner med utenlandske medlemmer som holdt demonstrasjoner uten konkrete mål. Det virket som om de gjorde det for å fremprovosere farlige og voldelige situasjoner. Jeg tror det kanskje var et slags opprør mot samfunnene de kom fra, og at de gjorde det for å få ut aggresjon.

Ingrid Solhaug • Robin Røkke Johansen (foto) • Silje Ramstad (foto)