Blindern og Oslo er steder med unike muligheter for å knytte fellesskap og utvikle egen identitet. Likevel dominerer pessimistiske forestillinger om studentlivet i storbyen, hevder samfunnsgeograf Torunn Hjorthol.

BYEN BEST: Samfunnsgeograf Torunn Hjorthol kjøper ikke påstanden om at det er gøyest på landet: – I kontekst av storbyen har moderne refleksive studenter stor frihet til å forme egen identitet og knytte sterke felleskap.
FOTO: Kristine Gramstad

I våres leverte Hjorthol hovedoppgaven basert på intervjuer hvor studenter forteller om opplevelser av sosiale relasjoner i Oslo og på Blindern. Hun konkluderer med at tiden er overmoden for å ta de negative mytene ved hornet. Både fordi Hjorthol tror de ikke stemmer, og fordi mytene i seg selv hindrer studentenes følelse av trivsel og tilhørighet.

Mange muligheter

– Den «typiske» Blindernstudenten er i stand til å utvikle både fellesskap og egen identitet i løpet av studenttilværelsen. Men studentene er samtidig påvirkelige i forhold til det jeg kaller kulturpessimistiske diskurser. Disse diskursene knytter ofte feilaktige forestillinger om ensomhet, egoisme og manglende felleskap til steder som Oslo og Blindern, påpeker Hjorthol.

– Det er viktig å bli mer bevisst alle strukturene som faktisk fører folk sammen og skaper trygghet: Ta for eksempel seminargrupper, kollokvier, kulturelle foreninger, studentpolitikk, fadderordningen, festivaler, idrett, tidsskrifter, fakultetspuber og kaféliv. Dette er positive sider ved våre omgivelser.

Undergraver egne erfaringer

Hvem målbærer de pessimistiske forestillingene om studentlivet i en norsk storby?

Hjorthol trekker frem alt fra den norske kulturens nasjonalromantiske etterslep til anti–urbanismen i Rolf Jacobsens modernistiske diktning. Dessuten får studentmediene passet påskrevet, ikke minst Universitas, med sitt angivelige «overfokus på konflikter».

Men i hovedoppgaven handler det først og fremst om studentene selv:

– Vi er ikke alltid bevisst hvordan vi selv underbygger de negative mytene. Det er for eksempel betegnende at flere informanter mener Blindern er usosialt og fremmedgjørende, mens de selv har funnet både venner og følelse av tilhørighet her, sier Hjorthol som likevel ikke vil underslå at det finnes studenter med opplevelser av utrygghet og ensomhet.

Kritikkens rolle

Studentoffentligheten er de siste årene preget av debatten rundt omleggingen av høyere utdanning. Kritikere hevder Kvalitetsreformen begrenser studentenes mulighet til å delta i tidkrevende sosiale, kulturelle og politiske aktiviteter på og utenfor campus. Er det egentlig grunnlag for Hjorthols optimisme?

– Oppgaven er basert på intervjuer gjort før reformen ble innført, og jeg skal selvfølgelig ikke utelukke at reformen kan ha uheldige virkninger. Poenget er likevel også her at de samme strukturene kan virke ulikt. Vår opplevelse av virkeligheten er uhyre avhengig av ideene vi alle preger og lar oss prege av. De negative diskursene hindrer oss i å se positive muligheter som faktisk ligger der, sier Hjorthol.

Men hva er kritikkens rolle dersom det virkelig forholder seg slik at ting blir bedre bare vi begynner å snakke i positive vendinger? Er kritikk kun uttrykk for hodeløs pessimisme, uten konstruktiv kraft?

– Kritikk og refleksjon er viktig, men man må finne en balanse. Det er en utfordring til studentorganer, foreninger og publikasjoner som er opptatt av studentenes velferd.

Hva med kunnskapen?

– Ikke at trygge fellesskap er uviktig, men hva med Blinderns funksjon som sted for tilegnelse av faglig kunnskap?

– Jeg ser ingen nødvendig motsetning, snarere en positiv sammenheng: Man lærer bedre hvis man trives. Samtidig vil faglig deltagelse kunne bidra til å skape trygghet og fellesskapsfølelse, sier Hjorthol som avslutter hovedoppgaven med parolen «Trygge studenter deltar, og sammen er de sterkere».