Mørkelagt av akademia
Bøkene det selges mest av i Norge har lite med lesesalene på Blindern å gjøre. De skrives ofte på kjøkkenet og leses vanligvis på do.
– Mitt inntrykk er at så lenge serielitteraturen blir sett på som endimensjonal og flat, overlates den til sosiologene som skal finne ut hvorfor i all verden folk leser dette her, sier forfatter Berit Bertling Cappelen.
Hun er navnet bak blant annet romanserien Solsiden, og forteller at hun en gang kom over en sosiolog som hadde funnet ut at bøkene hun skriver vanligvis blir lest av kvinner når de sitter på do. At bøkene blir lest på ramma, skulle ha noe med dårlig samvittighet å gjøre, om at leserne selv innså at de burde ha gjort noe annet med tiden sin enn å lese slike bøker.
– Hvorfor har serielitteraturen så dårlig rykte?
– I min gamle norskbok fra gymnaset stod det at serielitteratur var preget av flat forutsigbar handling og endimensjonale karakterer. Denne karakteristikken er blitt stående, men serielitteraturen er ikke så endimensjonal som mange skal ha det til. Det burde vært interessant å se på hva det er ved samfunnet som gjør at serielitteraturen treffer så godt, sier Cappelen.
For litteraturstudent Kjell-Olav Hovde er det ikke et problem at litteraturvitenskapen foreløpig holder seg unna, men han er enig i at akademia kan kritiseres for å være snevert.
– Det er nok en viss inneforståtthet om hva man skal studere på instituttet. Man burde kunne se på hvordan ulike miljøer skaper forskjellige litteratur.
Tallenes tale
Et argument for å studere kioskromaner, er at de har så mange lesere, men spørsmålet er om det alene er grunn nok til at de er interessante.
– Det er interessant at det finnes en viss type romaner som leses i stort monn og distribueres på en viss måte, men du skal sitte med en masteroppgave i et helt år, og da er det kanskje lettere å velge noe som du selv liker veldig godt, sier Hovde.
Hovdes medstudent, Dan Aleksander Andersen, er ikke spesielt overrasket over at ingen har valgt å skrive om kiosklitteratur, og mener grunnen er at den oppfattes som forutsigbar og kjedelig.
– Hva må skje for at det skal bli aktuelt å forske på kiosklitteratur?
– Det må først formidles hva kvaliteten i denne litteraturen skal være.
Kvalitetsløft
Andersen er avvisende til at størrelsen på en boks opplag skal bety noe for om en roman er interessant for litteraturvitere.
– Jeg mener at det bør bli forsket på, men argumentet om salgstall holder ikke.
Cappelen er ikke overrasket over at det ikke er noen som skriver om kiosklitteratur nå, men håper det vil forandre seg.
– Det som skjedde da krim-sjangeren ble tatt på alvor, var at den ble forbasket mye bedre. Jeg tror likevel at en masterstudent som velger å skrive en slik oppgave, må være forberedt på motstand, både fra veileder og medstudenter.
