Dilemma: Forsker eller foreleser

– Universitetene bør bevege seg i retning av mer spesialiserte forsknings- og undervisningsstillinger. Vi bør i større grad ta hensyn til hva man egner seg til, dessuten vil studentene ha bedre utbytte av en slik ordning, sier Ådne Cappelen, styrerepresentant ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo (UiO), Panos Dimas, er derimot helt uenig, og mener at de beste forskerne nettopp også er de beste foreleserne.

– Studentene slåss om plassene ved prestisjefylte universiteter som Princeton, Harvard og Oxford fordi de der møter verdens beste forskere som underviser på alle nivå, sier han.

Frihet og plikt

Ordene forskningsfri og undervisningsplikt gir konnotasjoner til at forskning er noe man får fri til å gjøre, mens undervisning er en plikt som dessverre følger av å være forsker. Språkviter og forfatter Helene Uri, tidligere ansatt ved UiO, mener ordene er betegnende for dagens situasjon.

– De representerer det mange forskere føler, sier hun

Men Uri tror ikke Cappelens forslag er noen god løsning.

– Det har alltid hatt høyere status å være forsker enn å være lærer, og inndelingen han foreslår vil innebære en oppdeling i A og B-klasser.

Professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen, er enig.

– Universitetene behøver ikke mer undervisning, noe som vil være en følge av å opprette rene undervisningsstillinger, sier han.

Gundersen ønsker at universitetene i større grad skal konsentrere seg om undervisningen på master- og doktorgradsnivå, og heller la høyskolene ta deler av bahelorundervisningen, men dette mener Uri høres trist ut.

– Det er ikke undervisningen i seg selv som er problemet, men at den tar tid fra alt mulig annet, sier hun.

Nødvendig balanse

Uri får støtte fra Dimas, som mener studentene, både på lavere og høyere grad, burde kreve sin rett til å bli mest mulig eksponert for gode forskere.

– Studentene må oppleve fra nært hold hva det er som gjør at en forsker kan vie sitt liv til forskning, og er de våkne nok til å stille viktige spørsmål, kan de faktisk bidra til forskningen, sier han.

Uri foreslår at professorene kan forske og undervise annethvert år.

– Da får man konsentrert seg 100 prosent om undervisningen det ene året, og unngått at denne tar oppmerksomheten fra forskningen det andre.

Dimas holder imidlertid fast på at undervisning og forskning ikke er uforenelig:

– Dette forslaget er tåpelig. Forskning og undervisning bør ikke oppstykkes, men har godt av å kombineres.