Må forskning være sexy?
Mye har gått galt når tildeling av midler kan henge sammen med hvor mange leserinnlegg du presterer å få på trykk i avisen.
Hvor sexy er for eksempel Limnologi?
Alt skal telles, måles og veies i vår kvalitetsreformerte universitetsverden, og incentiver, eller forskergulrøtter, som kan utløse kroneflom florerer. Men en incentivmodell bør bygge på noen gode ideer om kvalitet for å ha en heldig effekt. Man finner nok sannhet i påstandene om at incentivmodellen for publisering av forskningsresultater, Tellekantsystemet, leder til mer forskning, men av dårligere kvalitet. Likevel finnes det en kontrollmekanisme i det at faglige tidsskrifter ikke trykker dritt. Dersom Tellekantsystemet bidrar til mer forskning av en slik kvalitet at det er verdig spalteplass i et anerkjent tidsskrift, må det være lov å si at litt suksess har fulgt i kjølevannet av reformen. Men hvordan er medias kvalitetskontroll av det forskerne sender til deres redaksjon? Tilstrekkelig til å fungere som en kontrollmekanisme? Neppe, og derfor er det også en uting om formidling i media skal ha økonomiske virkninger.
Det er klart at formidling av forskning gjennom andre kanaler enn faglige tidsskrifter er viktig. Mye forskning er interessant også for de som ikke leser tidsskriftene som våre vitenskapelige ansatte abonnerer på, og aviser er dermed egnete trykksaker for slikt.
Tanken om tildele penger også etter hvem som skriver leserinnlegg, kronikker, eller på andre måter profilerer sitt fag i media, er uklok. Medias vurdering av hva som er interessant, har lite eller ingenting å gjøre med kvaliteten av det som formidles. Jeg vil heller ikke misunne forskere som må bruke tid på «selge» faget sitt til VG. Hvor sexy er for eksempel Limnologi? Det er vi kanskje i ferd med å finne ut. Kvalitet til side, er det nemlig åpenbart at det er lettere å få trykket tanker om for eksempel strafferett eller AIDS i avisen, enn mange andre fag. Og vi kan vel saktens spørre oss selv om vi ønsker at Ståle Eskelands uendelige rabuleringer om Torgersen-saken burde utløse en eneste krone, eller Bernt Hagtvedts stadige pisking av AKP’ere.
Mer forskning av adekvat kvalitet vil være topp. Bedre profilering og synliggjøring av denne forskningen er også noe vi må ønske oss. Men de vitenskapelige ansattes motivasjon for dette, er i utgangspunktet ikke å utløse finansiering gjennom incentivmodeller, men deres interesse og kjærlighet til faget. Incentivmodeller må anvendes varsomt, og ikke som et multiverktøy som kan fikse alle utfordringer. Men til forskerne som river seg i håret over incentivmodeller, vil jeg komme med følgende forslag for å løse problemet: oppsøk deres kollegaer som publiserer fint lite, og gi dem et spark bak. For jeg vet hvem de er, og snart nevner jeg navn…
