Kjeks og fanteri

– Dette har jeg aldri fortalt noen før, men det hele starta i 1987 i mine og Egils foreldres sølvbryllup, sier Harald Hegerberg.

Vi har rota oss inn på backstagen til Norges galeste band. En bråte ihjeltattoverte mannfolk sitter rundt et bord og røyker tett. Lyslokkede parykker, tresko, flosshatter og annen absurd stash flyter. Kvelden kommer til å huskes, tenker jeg.

– Kristopher (Schau) og Egil (Hegerberg) fremførte dikt. Jeg husker ikke helt, men mottagelsen må unektelig ha vært positiv, for de har faen ikke klart å slutte enda. Og etter mer publikumsjubel under russerevyen på Ulsrud videregående var det liksom gjort, standarden og fremtiden var satt.

– Never change a winning team?

– Ikke sant? Russerevyen funka, og Duplex har handla om så å si det samme siden den gang, forteller Bare Egils bror, Gartnerlosjegitarist Harald Hegerberg.

Duplex uendelig

For det èr litt revystemning over Duplex. Det fnises og fises på bakrommet. Det er så å si de samme medlemmene i alle femten bandene som opptrer. Det finnes et chillout-lomperom som er ikledd, ja faktisk, lomper. Og det finnes en byttebod hvor man oppfordres til å bytte.

– Tidligere i kveld så jeg faktisk et luftgevær med kikkertsikte i boden, fullt byttbart. Få med at vi oppfordrer alle som har tenkt seg på Betong til å ta med byttegjenstander, det skaper solidaritet, forklarer Lars Lønning stolt.

– En jeg kjenner fikk engang byttet en tier mot en hundrelapp.

– Jo, det pleier nok å gå minus i vår favør, sier Lønning.

Men det Duplex eventuelt taper på byttebod tjener de inn på billettinntekter. Aftenposten estimerte en inntekt på rundt to millioner kroner på årets festival. Likevel ser det ut til at festivalen på Betong blir den siste.

– Det blir Duplexfestival uendelig. Den slutter aldri, men begynner heller ikke igjen, sier Lars Lønning.

– Det er ikke like gøy lenger?

– Så klart det er gøy, svares det kontant.

Og det merkes. Både av og på scenen er det en markant god tone, det kjennes som om man har havnet midt i en vennegjeng-gjenforening. En vennegjeng av den sorten som er utrolig stolt av sin egen interne humorsjargong, og som tidvis ikke ser skauen for bare fanteri.

– Det tok en måneds planlegging å spikre denne festivalturneen. Sannheten er nok at vi begynner å bli gamle, med unger og greier, ting blir vanskeligere å få til, betror Aslag Guttormsgard.

Og økt alder bevises i det humøret stiger da et fat, ikke kokain eller tequilashots, men tørre småkaker, entrer backstagen. Rock’n roll du liksom.

Harde arbeidskår

Likevel lever noen rockeutopier mer enn andre. Noe lydmann Espen bekrefter.

– Jeg brukte å være fast lydmann, men etter turnering med Cumshots orket jeg ikke lengre. De krevde at jeg stilte pussa på jobb, og vel, det blir vanskelig å skru lyd av sånt.

– Hvem er egentlig lettest å skru for?

– Du tror sikkert Bare Egil Band.

– Hvorfor tror man det?

– Fordi bandet består av, ja, bare Egil. Svaret er uansett Black Debbath. De er så samspilte at det er umulig å skru feil.

Klokka nærmer seg spilletid. Kristopher Schau snakker ikke lenger med oss om fotball, men maser etter sprit. Nervene bak scenen stiger. Etter litt går teppet opp, og Duplexfestivalen er atter igang. Måtte den aldri ende.