Hva slags universiteter er det egentlig «unga våre» vil ende opp på?

Universitas nummer 29

Universitas nummer 30

Besteforeldrene mine kunne helt enkelt drite i å studere. Så enkelt var det. Foreldrene mine, derimot, studerte som bare pokker. Årsaken? Forandring. Samfunnet forandret seg, og universitetet forandret seg med det.

Forandring kan føre til noe bedre. Derfor er det ikke bare skummelt at ingen akkurat nå riktig har peiling på hva ordet «universitet» vil bety om en generasjon eller to. Vi vet noe - at den gamle skillelinjen mellom høgskoler flest som yrkesutdanning uten særlig forskningsfokus og universiteter og vitenskapelige høgskoler som forsknings- og profesjonsutdanningssteder, er i ferd med å bli visket ut. Og vi vet at det sannsynligvis vil bli flere og flere universiteter, etter hvert som institusjonsstatusen mister det relativt sterke politiske vernet den har hatt. Og vi vet at de fleste høgskolene som har blitt eller drømmer om å bli universiteter, ikke oppfatter det som at det ganske enkelt dreier seg om et kulere navn, men om en forvandling til noe kvalitativt helt annet. Noe kvalitativt helt annet som selvsagt må få mer penger fra staten.

Det vi ikke vet, er hva sluttresultatet av denne utviklingen vil bli. Det er klart at det er en kjempeutfordring at det blir mange flere institusjoner om finansieringsbenet, samtidig som grunnen redes for at staten skal ha mulighet til å bruke mindre penger på utdanning og forskning. Men det er ikke like sikkert at det trenger å være et problem at flere institusjoner kaller seg universiteter, eller at flere institusjoner forsker mer. Like lite som at det nødvendigvis er en nasjonal tragedie at Norge nå har et universitet som tilbyr en mastergrad i «internasjonal hotell og reiselivsadministrasjon».

Men det vi derimot vet, er at det universitetet vi studerer på, i store trekk er formet av tanken om universitetet som et fellesgode og noe viktig for samfunnet. Det som er skummelt, er at dette idealet er i ferd med å skyves til side av en idé om universitetet som en kunnskapsfabrikk som bør styres etter markedsøkonomisk logikk. Dette skjer samtidig som det kommer stadig flere universiteter, konkurransen om studentene skjerpes, og antall studenter et fagmiljø klarer å lokke til seg får stadig mer å si for miljøets økonomi. Kort sagt er det i ferd med å gro fram et brutalt utdanningsmarked, hvor det universitetet som vil overleve, må bruke store deler av sine ressurser og sin fantasi på markedsføring, utpønsking av sexy og moteriktige fag, og ren og skjær sjarmering av politikere og ikke minst kunder, unnskyld, «studenter».

Samfunnet må kunne kreve at universitetet bidrar med noe til gjengjeld for de betydelige offentlige investeringene et godt universitetssystem krever. Men det er viktig at målestokken for hva som utgjør en fornuftig universitetssatsing ikke bestemmes av overfladiske mål om bunnlinje og utbytte for næringslivet. Universitetet må fortsette å være en bastion for kritisk tenkning og jakten på de store svarene. Selv når disse svarene skulle være på spørsmål innen reiselivsadministrasjon.