Kamp i klaveret
Kjell Bækkelunds flygel er på vei ut i verden.
SVENSK PERFEKSJONISME: Diplomstudent Mikael Holmlund i aksjon med sin tolkning av Brahms. Noen timer senere ble han den nye eieren av Kjell Bækkelunds flygel.
FOTO: Ivàn Kverme
Det er kveld og trykket stemning på Norges Musikkhøgskole. Musikkprofessorene Liv Glaser og Einar Steen–Nøkleberg, og førsteamanuensis Håvard Gimse, er ferdig med å diskutere; nå har de navnet på vinneren av klaverkonkurransen, den verdige arvtageren av Kjell Bækkelunds flygel.
– Vi endte opp med Mikael Holmlund, annonserer Liv Glaser.
Den bebrillete diplomstudenten stråler. Flygelet til en verdi av 200 000 kroner har skiftet eier.
Arven etter Kjell
Fire timer tidligere i Levinsalen ved Musikkhøgskolen. Uteksaminert diplomstudent Ingfrid Nyhus er første musiker ut. Hun justerer litt på krakken før hun begynner. De klassiske tonene brer seg utover salen, juryen ser fornøyd ut. Kjell Bækkelund, som døde i vår, testamenterte bort Steinway–flygelet sitt til en ung og lovende pianist ved Musikkhøgskolen, slik som Ingfrid. Men hva med hennes utenommusikalske kvaliteter? Er hun egentlig en verdig arvtager av flygelet?
Ifølge Håvard Gimse var Kjell Bækkelund en musiker som så utover sine egne fingersettinger. I stedet for å «mure seg inne» på øvingsrommet var han blant annet engasjert i kulturpolitikk.
– Alle pianister murer seg inne, og jeg liker det veldig godt. Men man kan jo ikke bare sitte inne, da, vedgår Ingfrid.
Destruksjonisten
– Det jeg skal spille, kommer til å skille seg jævla ut! Det er kanskje litt respektløst overfor flygelet; jeg skal slå litt på det og sånn, sier Julian Skar.
Verket «Filter og flygelpopp» er komponert av ham selv. Han betegner det som en blanding av performance og «ny–musikk». Manglende respekt for flygler til tross; Julian har respekt for Kjell Bækkelund.
– Han gjorde jo ganske mye spenstig selv, spilte mye rart og eksperimentelt. Han var ikke så konservativ, understreker han.
Det er Julians tur til å spille. Det begynner rolig, men så kommer det første slaget mot flygelet: «Spjong!» Ett til: «Spjing!» For hvert slag går det rykk igjennom juryen, og da Julian er ferdig, lar ikke reaksjonene vente på seg:
– Du må være litt forsiktig med flygelet, altså. Jeg har sagt ifra til deg før, dette er et verdifullt instrument, sier jurymedlem Nøkleberg.
Men til tross for irettesettelsen er Julian fornøyd med sin prestasjon:
– Dette var et glimrende konseptkunstverk. Det kunne ikke blitt fremstilt på en bedre måte at samtidsmusikken aldri blir akseptert, forklarer han.
Svensk virtuos
Ikke fullt så kontroversiell er Mikael Holmlunds konsert. Noen dager tidligere uttalte Gimse at juryen kom til å vektlegge fire faktorer; poesi, temperament, teknikk og virtuositet. Mikael har i alle fall ingen problemer med den siste; han spiller raskere enn lyden og gir mindreverdskomplekser med sin overlegenhet. Juryen er tydeligvis enig, da de noen timer senere annonserer vinneren. Mikael smiler og tar imot gratulasjoner. Er han så verdig dette flygelet? Kan han se utover sin egen fingersetting?
– Jeg øver ganske flittig, men har mange jern i ilden. Jeg liker å gå i naturen, for eksempel, sier Mikael, som reiste til Norge for å studere fordi han hørte bra ting om NMH.
– Hvordan føles det for en svenske å overta flygelet til Norges mest kjente pianist?
– Har tenkt litt på det faktisk. Siden jeg vant, må jeg kanskje bli boende her i Norge, sier han lattermildt.
Men Mikael kommer antagelig ikke til å være særlig mye hjemme – han satser nemlig på komme seg videre ut i verden og spille konserter.
