Strategisk galskap

– Jeg håper det er en galskap som går over. Av og til er jeg overrasket over at voksne mennesker kan drive med sånt.

Kristian Gundersen sikter til strategiske planer ved Universitetet i Oslo (UiO), som han mener bare dekker over motsetninger i stedet for å fremheve prioriteringer.

– Det er blitt en skrivebordsøvelse som sjelden har konsekvenser. Kanskje vi i stedet trenger en negativ plan der vi bestemmer hva vi ikke skal satse på, undrer han.

Fra han var stipendiat og skrev kronikken bærende navnet «Medisinsk middelmådighet til salgs», som kritiserte strategisk planlegging ved Det medisinske fakultet, har Gundersen vært kritisk til Universitetets beslutningsmakere. Han har gjort seg bemerket som en markant kritiker av blant annet kvalitetsreformen og styringen av UiO. Særlig som medlem av Universitetsstyret fra 2001 til 2005, og som en av de tapende rektorkandidatene i fjor.

Han stilte da med slagordet «Ny kurs for UiO: Frihet, fornyelse, faglighet».

– Et skinnargument

Gundersen kjemper for mer demokrati ved Universitetet, alt fra valgte instituttbestyrere til et Universitetsstyre med et vitenskapelig flertall, slik det var frem til 2001. Fire eksterne medlemmer i styret mener han er for mange.

– Det er klart det er positive sider ved å ha mennesker fra andre samfunnsområder i styret, men det hadde vært lettere om de kom inn og hjalp oss, heller enn å overta. Deres manglende erfaring har ikke vært ledsaget av en tilsvarende ydmykhet, sier Gundersen, som mener eksterne styremedlemmer heller burde kalles politisk oppnevnte.

– Fra myndighetenes side handler det om å få inn folk med de rette politiske meningene, og å snakke om annen kompetanse er et skinnargument, sier Gundersen, og viser til Kristin Clemets oppnevninger av NHO-direktører.

Kritisk til studentledere

En annen gruppe maktpersoner Gundersen er kritisk til er studentlederne sentralt, som han mener mangler demokratisk mandat.

– Det fremsto som om de bare var interessert i å få reformen gjennom mens de egentlig burde vært kritiske, sier han om studentpolitikerne, som han mener hadde for tette bånd til statsapparatet da reformen lå i støpeskjeen.

– De hadde jo eget kontor hos departementet, men hadde ikke demokratisk dekning i studentmassen for sin politikk.

Gundersen viser til fjorårets rektorvalgkamp og at de reformkritiske kandidatene, ham selv og vinneren Ellingsrud, fikk flere studentstemmer enn de reformvennlige kandidatene Duckert og Evensen.

– Da ble Studentparlamentets Arbeidsutvalg satt kraftig på plass, sier han med henvisning til deres oppfordring om å ikke stemme på Ellingsrud eller ham selv.

Intellektuell fest

Det er kvalitetsreformen Gundersen stadig kommer tilbake til i sin kritikk. Han frykter at vi kan få et universitet som ikke lenger er attraktivt nok for forskere, og at det kan gå utover rekrutteringen.

– Det skal være en intellektuell fest å jobbe her, mener han.

Han har likevel ikke gitt opp kampen mot kvalitetsreformen.

– Vi får håpe den neste styringsreformen bidrar til mer frihet. Nå likner situasjonen på filmen Salmer fra kjøkkenet, der det sitter en fyr på en gardintrapp med stoppeklokke og kartlegger hver minste bevegelse for å se om det er effektivt nok. Det ler vi av i dag. Jeg håper effektivitetskravene i kvalitetsreformen er noe vi ler av om noen tiår.