Norges første stipendiat i koreografi mener koreografstudentene bør få studiet dekket.

2006-09-06

- Koreografer har mange muligheter, men dårlig infrastruktur, og finansieringsrammene i feltet gjør det vanskelig å lykkes. Denne situasjonen gjør at koreografer lett blir altmuligmennesker som må finne opp hjulet gang på gang.

Per Roar Thorsnes ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er Norges første stipendiat i koreografi. Torsdag er det norsk premiere på siste del i hans forestillingstrilogi «Liv & Død», som utgjør hovedarbeidet i stipendiatarbeidet hans.

- Arbeidsmarkedet for koreografer er svært vanskelig. Du må ikke vente på anledningen, men skape den, sier Per Roar, som mener masterstudiet i koreografi burde vært fullfinansiert gjennom stipend.

- Det er veldig vanskelig å livnære seg de første årene. Hadde studentene fått dekket studiet, ville vi fått en bredere og mer sammensatt søkergruppe, sier han.

- Mener du at alle studenter som kommer i vanskelige yrker bør slippe å betale studielån?

- Jeg mener at en bør bruke fullfinansiering som et virkemiddel i enkelte sammenhenger, og en av disse er master i koreografi. Jeg mener en må bruke fullfinansiering som en gulrot for å tiltrekke seg dyktige mennesker og for å bygge fagmiljøer.

- Fallitterklæring

Koreograf Jo Strømgren vil på ingen måte ha særbehandling.

- Jeg mener dette ville være en fallitterklæring for koreografyrket. Det internasjonale markedet er enormt, og halvparten av jobben for å lykkes med kunst er å finne seg en bærekraftig plassering i dette. Det er det alle andre yrker krever også. Særbehandling for koreografer ville jeg anse som ydmykende, sier Strømgren.

- Når det gjelder støtteordninger, synes jeg heller at fokus bør ligge på økt støtte til produksjonsenheter, og ikke til en definert yrkesgruppe. Koreografer som produserer i det frie miljøet i Norge har få muligheter til å generere muligheter hvis de ikke har et administrativt springbrett, sier Strømgren, som mener koreografistudiet ved KHiO burde lært studentene hvordan man selger seg selv til en kommersiell bransje.

Banner i kirka

- I norsk kunstutdanning generelt er det svært lite fokus på forretningsdrift, og mange henger igjen i gamle tanker om at kunst ikke skal besudles med markedsstrategier. Men de fleste store forbilder innenfor koreografi viser seg jo å være nettopp beinharde forretningsfolk. Det blir ofte glemt. Hvis man skal skape seg en levevei av en kunstart, er som regel talentet og håndverket bare startpunktet, sier Strømgren, og trekker frem et eksempel: Hvor få norske koreografer som jobber med internasjonale engasjement.

- Det er trist nok bare meg og en håndfull andre. Men vi er likevel ikke nødvendigvis de mest interessante kunstnerne.

Han mener nyutdanna koreografer må finne et marked for kunsten sin.

- Mitt kommersielle syn på samtidsdans og koreografi blir sikkert av en del kolleger ansett som å banne i kirka, men jeg mener selv at jo særere, smalere og mer personlig et produkt er, jo lettere er det å markere en nisje og dermed et marked for sin kunst.

- Ha en faen i deg

Masja Abrahamsen gikk i vår ut fra KHiO som en av Norges tre første mastere i koreografi. Nå går hennes hverdag ut på å søke hos diverse instanser for å få penger til oppsetninger.

- Arbeidsmarkedet lager man selv. Det er pengene det går på, sier Abrahamsen, som mener det må bevilges mer penger til fri scenekunst.

- Mange søker, men få får penger. Man må jobbe hardt for å bli sett, og det krever mye. Flere burde fått arbeidsstipend i stedet for å måtte jobbe andre steder som stjeler tid og krefter. Jobben min er å skrive søknader og promotere meg selv, en heltidsjobb jeg ikke vil ha ved siden av en annen jobb, sier hun, og mener man må være klar over dette som koreografistudent.

- Vi må rope høyt og ikke undervurdere oss selv. Går man inn for å søke som koreograf, må man være klar over den biten, og ha en faen i seg.

- Tenk utradisjonelt

Per Roar Thorsnes mener fraværet av synlige karrieremål å jobbe fram mot er et problem for utdannelsen, som muligheten for lengre kunstneriske åremålsstillinger ved teatrene. Men han understreker at det vil åpne seg opp mange ulike felt hvis man kan faget og er villig til å tenke annerledes om egen kompetanse.

- En har mange muligheter hvis en tenker litt utradisjonelt. En master kan ta deg flere steder enn sceneproduksjon, og det er dessverre ikke plass til alle på de konvensjonelle scenene, sier Per Roar, som anbefaler at potensielle koreografistudenter samler seg noe produksjonserfaring før de søker studiet.

- En må tørre å innhente kunnskap, gi seg selv rom til å fordøye den og stole på sin egen stemme.

Ellen Sofie Lauritzen • Richard Eriksen (foto)