Torstein og Anne-Gunn blir sure, Kjetil blir usikker, og Peter mener han hørte noe uventet.

Inglow, deltar med låtene «Monstrum» og «Mexican Widow»

Kjetil: Som et snapshot fra Alternativ Metal-seksjonen på Svisj er Inglow et band med potensial og talent. Med disse låtene stiller de ferdighetene sine til skue og er like barnevennlige som en gassbeholder. Inglow kjører på med alt de har, og jeg kan faktisk se for meg at et STUDiO-publikum synes dette er kult. Men jeg ække helt sikker på om jeg løser inn billett.

Karakter: 7

Torstein: Har sett dem tidligere, da under paraplyen Nybrott på Studentersamfundet. Skandale at det ikke er nevnt i presseskrivet! Liker bandet og de leverer lettlikelig musikk. Ikke helt på nivå med Lostprophets, men det går unna likevel. Blir litt for likt alt anna innen sjangeren, så karakteren får bli som den blir.

Karakter: 6

Anne Gunn: Eyelinergutter og selvskadingsfrøkner med stripete sokker og leppering: denne vei. Angstridd, erke-amerikansk rock som lander mellom Pearl Jam, Korn og System Of A Down. Med Span trygt og godt ute av banen er det muligens leverett for disse, jeg synes bestemt å høre tendenser til mer dynamikk her enn hos nevnte Matprat-band. På «Mexican Widow» rockes det opp med stort hell, og jaggu lukter det ikke QOTSA her noen sekunder. Ikke overbevist likevel; Først og fremst moro for unga, dette her.

Karakter: 4

Peter: Joa. For så vidt. Kan ikke påstå noe annet, lissom. Rock, detta. Det er det. Falsett og greier. Innslag av The Darkness, ikkesant. Bra lyd og powerchords. Også så rocka, vettu. Skikkelig og. Høres nesten ut som, du vet, alle.

Karakter: 6 Samlet: 23/40

Evergary, deltar med låtene «This Floor Is An Ashtray» og «Hitler Eats Children For Breakfast»

Kjetil: Evergary havner på samme rockefat som Inglow, bare litt mindre melodiøst og litt mer progressivt. På «Hitler Eats Children for Breakfast» virker de å være inspirert av den amerikanske hardcore-scenen, og det er som oftest ikke synonymt med at jeg digger musikken. Men jeg merker at det er veldig godt å høre et norsk band som ikke er så redde for å være litt bråkete og utradisjonelle. Stikkord er høyt tempo, skrikevokal og masse PA-energi. Jeg veit jaggu ikke helt, jeg.

Karakter: 6

Torstein: Førstelåta slår meg som veldig lik det Inglow nettopp presenterte, men så kommer andrelåta! Maken til tull å sende inn til Demoboks har jeg aldri møtt. Truserøsk, buksevann og alt som verre er til dere!

Karakter: 3

Anne Gunn: Emo er den nye indie, et musikkbegrep som ikke betyr en dritt i seg selv. Noen ganger er musikk lite definerbart, og da passer det bra å for eks. kalle «This floor is an ashtray» for emo-metall, pompøst - men likevel monotont i all sin riffing. Andrelåta kan uten tvil puttes i kategorien 77-punk, noe av det kjappeste og mest upolerte jeg har hørt i dette livet, det er til og med anleggspiping inkludert. Er dette samme band? Uansett: skriking, dogmelydighet og morsom låttittel kan likevel ikke erstatte mangelen på en låt.

Karakter: 3

Peter: «This Floor Is An Ashtray» er en ganske kul låt. Dritkul, hvis man skal ta i betraktning at det er studentband vi hører på. Passe prog og passe rævva vokal. Ikke noen revolusjon, men klart mer interessant enn brorparten av låtene vi har fått inn. Karakteren er satt med antagelse om at «Hitler Eats Children For Breakfast» både i tittel og innhold er ment som en parodi på hardcore.

Karakter: 6 Samlet: 18/40

Ensenada, deltar med låtene «I Saw» og «Release My Tears»

Kjetil: Platt, kjedelig, fantasiløs - alle tre orda kan brukes når man skal beskrive en IFA-pastill. Ensenada ligner i så måte mistenkelig mye på en slik svart liten en. Det blir som å følge oppskriften på eplekake, når man i stedet kunne lagd en spennende «finne-på-kake»! Pop uten ambisjoner om å overraske kan man være foruten. Det beste med Ensenada er at vokalisten synger helt likt som Maria Mena.

Karakter: 3

Torstein: Koselig navn og koselig musikk. Merker at dere er flinke til å spille instrumentene deres, men det er ikke alltid nok, folkens! Bra at dere likevel karrer dere oppover karakterlisten. Ble skremt nå? Hehehe. Dette liker jeg, og dere blir for undertegnede et av de beste sommermusikkbandene i årets Demoboks.

Karakter: 6

Anne Gunn: Funkjazzere som gir seg rocken i vei kan slå forferdelig uheldig ut, men det kan også komme sofistikert og melodiøs rock ut av det, som det gjør på «I Saw». Fin låt som er like deler intelligent og intuitiv, Radio Nova og P3, søndag og fredag. Rundens beste er dessverre ikke edgy nok til å berge seg fra den illeluktende Askil Holm/Popium/Baba Nation-suppa av intetsigende poprock. Men kvessede klør og guts har fått mange opp av den tidligere.

Karakter: 5

Peter: Du vet den udefinerbare braheten som de bra banda fra England har som norske band nesten aldri har, ikkesant? Den greia som alle som prøver å definere ender opp med å si at ikke finnes? Ensenada har den! Ikke mye, og bare én gang på to låter, men jeg kan banne på at jeg hørte den, svakt, i riffvokal-overlappingen til «Release My Tears». Tre plusspoeng for den, så trenger vi ikke gå inn på resten.

Karakter: 7 Samlet: 21/40

Ski Bohemene, deltar med låtene «Sjanser» og «Klovner I Manesjen»

Kjetil: Norsk rap, eller «lyrikk med musikk», som Ski Bohemene selv kaller dette, er alltid velkommen i mine ører. Og den er alltid best når artistene uttrykker selvironi og bruker humor som et virkemiddel for å nå ut med orda sine. Dette er leken rap på beskjedent nivå, men minner et brøkdels sekund om Timbuktu. På «Sjanser» har de noe på gang, før det skinner gjennom at disse tre Kolbotn-gutta virker å ha et godt stykke igjen før de bør spille på en festival.

Karakter: 4

Torstein: Hmmmm, hva skal jeg så tenke om dette? Forstår greia deres og unner dere alt godt, men dette er ikke helt i min gate. Enda et eksempel på Demoboks-band som du må være bedugget for å hygge deg med. Tenker kjapt på Karpe Diem og Timbuktu, og det er ikke så dumt med tanke på populariteten til den irriterende svensken. For førstelåta «Sjanser» burde dere få A-lista på P3, de elsker slikt.

Karakter: 4

Anne Gunn: Markoolio på norsk. Tulle-gjøgler-hiphop-ska spesialdesignet for å få plass mellom kjøkkenet og dassen på campingvogna i Hemsedal. Dette er å slå noen som ligger nede: Hiphop-Norge.

Karakter: 1

Peter: Skibohemene (jeg nekter å skrive det i to ord) er opptatt av å skrive sitt eget liv, være selvironiske og å spre fest og moro fremfor diss og faenskap. Problemet sånn sett må jo bli at Karpe Diem vitterlig allerede finnes, har platekontrakt, og er et par solide dimensjoner bedre enn dette.

Karakter: 3 Samlet: 12/40