Nostalgisk snikksnakk
Hvorfor snakker vi fortsatt om Fraglene, Supernintendo og Bugg?
På lerretet hos Cinema Neuf flykter Brødrene Løvehjerte med potteklipp og strømpebukse fra en av tidenes mest fryktinngytende pappmasjémonstre. I kinosalen veksler reaksjonene mellom sprutlatter, lett humring og fornøyde glis.
Men hvorfor sitter høyt utdannede, og per definisjon voksne, studenter og ser på svensk barnefilm?
– Vi elsker Astrid Lindgren! svarer Tone Ryg og Wanda Volner i kor.
Nytt samlingspunkt
Og det er ikke bare Lindgren vi elsker. Barndomsminner er for studenter som børsnotater for aksjemeglere; en utømmelig kilde til diskusjon.
– Dette blir ren spekulasjon, men jeg tror ikke studenter var like opptatt av dette før. Da hadde man andre felles prosjekter å samle seg om, sier forsker Gunnar Sæbø ved IMK, som interesserer seg spesielt for fan- og kultfenomener.
– I gamle dager, før utdanningsrevolusjonen på 60-tallet, skulle man bli en del av den akademiske eliten, man skulle bli som sin professor. Og 68-erne hadde jo sine politiske og idealistiske prosjekter hvor man skulle redde verden. Det er mulig at barndomsnostalgien fungerer som et nytt samlingspunkt, sier Sæbø.
Han tror den økende aksepten overfor populærkulturelle objekter, som barndomsminnene i stor grad dreier seg om, nå viser seg i akademia.
Uhipp kult
En nylig utført undersøkelse fra Stockholm gjort på nordiske ungdommer mellom 18 og 24 år har ført til at denne generasjonen har fått et eget navn: «me-we-generasjonen».
– Dette er en generasjon som er kollektivistisk, hvor vennekretser er superviktig. At man driver med denne typen barndomsmimring er et morsomt trekk, og det er mulig at det er en motreaksjon mot alt som er nytt, mot behovet for å være hipp og kul til enhver tid. Det er deilig å kunne snakke om noe man er trygg på og noe man kan, sier trendanalytiker og sosialantropolog Gunn-Helen Øye, som påpeker at nostalgi ikke er et nytt fenomen.
Gunnar Sæbø mener nåtidens studenter bruker sine barndomserfaringer for å bygge opp en felles grunn. Denne generasjonen har vokst opp i et samfunn preget av tiltagende individualisering, hvor det har vært viktig å ha sin egen stil, sin egen smak og sitt eget livsprosjekt. Men også individualister trenger felles opplevelser.
– Barndomserfaringer er både viktige og uviktige på en gang. Derfor er de også et velegnet erfaringsgrunnlag som dagens individualister kan bygge opp kulter rundt, mener Sæbø.
Snakkis
– Jag ser ljuset, Jonatan! Jag ser ljuset!
I det siste replikk i filmen om Brødrene Løvehjerte faller, summer småpraten blant publikum.
– Seriøst, han er for gammel til å spille rollen som femtenåring!
– Hva er egentlig greia med de strømpebuksene?
– Jeg synes bare den blir bedre og bedre for hver gang!
Ute av kinosalen slår Tone Ryg og Wanda Voldner fast at barndomsfilmene holder seg bra.
– Noen av tingene har blitt kultobjekter, og er ting vi studenter snakker mye om oss i mellom. Ofte er det sånn «husker du…» – og så er man i gang, sier Voldner.
Dermed er det bare å fortsette snakket. På med knestrømpene, Turtlesfilmen og brusmaskinen.
