Tornefull pardans

– Vi vil være frie og selvstendige, og ønsker ikke noe «Fame-akademi», sier Anna Særnblom (28) om den forestående flyttingen av Kunstakademiet til den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka høsten 2008.

Med flyttingen samles Kunsthøgskolen i Oslo på ett sted, og Kunstakademiet mister siste rest av sitt navn, til «Fakultet for visuell kunst, avdeling billedkunst».

Særnbloms venstre hånd er dekket av gips. Det skyldes ikke at hun har falt, men at hun er midt i prosessen med å gjenskape sin egen kropp, og til det kreves omfattende avstøpninger. På steingulvet i Kunstakademiets verksted ligger figuren av en foroverbøyd menneskekropp uten hode, hender og føtter. Vegger, gulv og tak er dekket av leire, materialer, maling og halvferdige skulpturer. 20.mai er det utstilling på Stenersen-museet for avgangselevene ved Kunstakademiet.

– Utstillingen er viktig som politisk statement. Årets utstilling blir den siste store avgangsutstillingen for bachelorstudenter på Stenersenmuseet før Kunstakademiet flyttes, sier Særnblom.

– Det vi frykter nå er at Akademiet slik vi kjenner det ikke lenger får ha sin egen utstilling.

Oppgitt

På Seilduken på Grünerløkka har 18 år gamle Erika Hebbert fra Bodø time i corps de ballet. 5.mai er det premiere på årets største satsing for elevene på Klassisk ballett ved Fakultet for scenekunst. Oppsetningen består av sju minutter corps de ballet og ti minutter klassisk ballet fra Balachines Serenade. Hebbert trener seks timer om dagen, terper og terper på ørsmå detaljer.

– Det skal se ut som vi ikke bruker en muskel, som en dans på roser, forklarer hun.

– Når du har jobbet drithardt hele året, og alt faller på plass, da er det verdt alt strevet.

I verkstedet på Kunstakademiet er Særnblom oppgitt over at Kunstakademiet fratas sitt elitepreg.

Hun har vansker med å se likheten med alle de andre fagene på Seilduken.

– Den frie kunsten streber ikke å etterlikne, men søker mer og mer inspirasjon i teorier, i filosofi og estetikklære. Fri kunst skiller seg veldig fra design både med tanke på studiet og markedet der ute, og det er det ledelsen på Kunsthøgskolen ikke har skjønt, sier hun.

Spent

Tilbake på Seilduken, på Scene 5 i kjelleren: Førsteamanuensis og forhenværende ballerina ved Nasjonalballetten Ellen Kjellberg står midt på gulvet og følger Erika Hebbert og de andre elevene sirkle rundt henne i svimlende piruetter.

– Dere blir dratt inn mot midten, som en magnet. Mer luft!

Hebbert skjønner at studentene ved Kunstakademiet er bekymret over å miste sitt navn, men tror samtidig at den nye Kunsthøgskolen vil bli et sted hvor folk kan møtes på tvers av klassiske skillelinjer.

– Jeg syns det er kjempekult. Det skal bli spennende og interessant å se hva studentene på andre fakulteter gjør, sier hun.

Lenger opp i etasjene, i et stort og lyst rom med god ventilering, gleder dekan Harry Guttormsen ved Fakultet for scenekunst seg til at nye studenter skal strømme inn gjennom portene på Seilduken. Han skulle ønske byggingen ikke tok så lang tid.

– Hadde jeg kunnet knipse vekk to år, sier han, og skuer utover området som om to år skal huse samtlige av byens kunsthøgskolestudenter.

– Vi ser bare positivt på at studentmassen blir større. Jeg ser ikke at det skulle kunne true de enkelte fagenes identitet.

I verkstedet på Kunstakademiet er Særnblom i gang med å fjerne den gipsede hånden.

– Det er selvsagt bra å samarbeide. Men lysten til å samarbeide må komme innenfra, og ikke tres nedover hodet på oss.

• I 1996 vedtok Stortinget å slå sammen Statens Kunstakademi, Statens Kunst- og Håndverksskole, Statens Operahøgskole, Statens Balletthøgskole og Statens Teaterhøgskole til Kunsthøgskolen i Oslo.
• I 2008 skal alle tidligere enheter samles oppe på den gamle seilduksfabrikken Seilduken på Grünerløkka.
• Debatten raser både internt på skolen og eksternt i mediene. Fungerende rektor og styreleder Peter Butenschøn har gjentatte ganger blitt kritisert for å ha en autoritær lederstil.