Forstyrret ung mann

– Jeg er fryktelig lei av kortprosa. Jeg hadde aldri klart å skrive en korttekst nå.

Thomas Winje Øijord, som til daglig studerer hva forfattere før ham har skrevet, plukker opp den vesle boken som ligger på bordet foran ham, kortprosasamlingen Hatten og andre forstyrrende momenter, hans litterære debut. Han blar litt frem og tilbake.

Det går bedre nå. Winje Øijord har svart på hvorfor han skriver korttekster, og fortalt om hvordan han snekret låter på videregående, at han likte denne prosessen, men at han aldri ble fornøyd med musikken. Da han arbeidet med opptaksprøven til Forfatterstudiet i Bø var det naturlig å bruke denne erfaringen i skrivingen.

– Jeg liker å begynne med noe abstrakt eller vagt og derfra arbeide meg frem til noe konkret, har han sagt.

Skrive og skrive mer

Men nå er han ferdig med kortprosaen, i hvert fall for en stund. Neste gang blir det roman.

– Jeg tenker mye på historier. Skriver litt på et kapittel her og litt på et kapittel der. Jeg har mange romanåpninger hjemme.

Det er dette det handler om, hvis vi skal tro Øijord: å skrive jevnt og trutt.

– Jeg opplever aldri at lyset kommer, for å si det sånn. Jeg sitter ikke bare og drikker øl og venter på at inspirasjonen skal komme. Hvis jeg gjorde det, ville jeg blitt 60 før jeg var halvveis med

Hatten og andre forstyrrende momenter. Jeg må sette meg ned, stirre på skjermen og trykke på f-tasten til det skjer noe.

– Mens vi er inne på det: Kan du si noe mer om hva boken din handler om?

Igjen blir Øijord stille. Han begynner å si noe, men avbryter seg selv og setter opp et unnskyldende ansiktsuttrykk.

– Det er ikke bare lett, liksom, å skulle gi en tolkning.

Veien om forbildene

Sine forbilder innenfor kortprosagenren, har imidlertid Øijord ingen vanskeligheter med å ramse opp: Finn Iunker, Dag Solstad og Jan Erik Vold.

– En anmelder skrev at jeg var tydelig inspirert av Solstad og Vold, men nevnte også en tredje forfatter: sveitseren Peter Bichsel. For å være ærlig husker jeg ikke om jeg har lest ham, men jeg kjenner at jeg har veldig lyst til også å nevne ham som inspirasjonskilde allikevel.

– Hvordan er det å studere litteratur når du skriver selv?

– Jeg skjønner ikke de som er redde for denne dobbeltrollen. Jeg synes det passer fint sammen. Men som forfatter leser jeg med tjuvaktige øyne. Jeg tenker hele tiden: Hvordan kan jeg bruke dette?

– Er det noe tjuveri i boken din?

– Det er det helt sikkert. Men ingenting som er meg selv bevisst.

Og til slutt kommer den, den eneste uttalelsen om Hatten og andre forstyrrende momenter det skal lykkes journalisten å få ut av Øijord.

– Jeg vil vel egentlig påstå at boken er forholdsvis original.