til Ester

Tiden (203 s.)

Jeg er glad for at ikke Ester er mammaen min. Hun er mammaen til veslejenta Ellen, og er nok et godt menneske, men hun er ikke en særlig god mor.

Dessuten er jeg glad for at min mor og mormor har et godt forhold. Dermed blir det enkelt for meg å være glad i dem begge, og vise det. Akkurat det er ikke så lett for Ellen i Blikstads bok. Hennes mor og mormor deler på å ha omsorgen for den vesle jenta, men seg i mellom har de to kvinnene et svært anstrengt forhold.

Boka handler først og fremst om Ellen, men mamma Ester fungerer også som hovedperson. Som leser er det litt vanskelig å forstå nøyaktig hvilke problemer Ester har. Rett nok går det med noen flasker vin, og noen dager er tydeligvis tyngre og mørkere enn andre. Alt i alt blir det likevel mange antydninger. Antydninger er ofte spennende, men her blir det litt for mange etter min smak.

Ester forsøker til tider hardt, men er ikke helt vellykket som mor. Et eksempel er når Ellen og Ester er ute og går tur:

– Ester?

– Ja, sier hun og stopper opp.

– Jeg må tisse.

Hun vender seg rundt og smiler.

– Tiss i buksa, da.

– Men det får jeg ikke lov til.

– Hvem har sagt det?

Resultatet er at Ellen blir nødt til å tisse på seg. Noe slikt ville aldri skjedd hvis Ellen var hos mormor, og Blikstad får fint fram hvor vanskelig livet blir for et barn når spillereglene hele tiden endres.

Jeg har lest mange bøker om oppvekst som jeg liker bedre enn til Ester av Line Blikstad. Kanskje har det med å gjøre at andre, som Tove Nilsen og Lars Saabye Christensen, har en mer troverdig fortellerstemme. Til å være en jeg–person som forteller i nåtid, synes jeg at en liten jente som Ellen bruker for mange ord av typen føljetong, kontur, manufaktur og draperi.

Til Ester fikk meg til å stoppe opp og verdsette enda litt høyere hvor heldig jeg er som har den mammaen jeg har. Det er nok mest av alt det jeg kommer til å huske denne boken for.