Å intervjue en akademiker
Hvorfor sitter journalister og forskere i hver sin ende av telefonrøret og river seg i håret?
;)
FOTO: Marius Nergård Pettersen
Jeg har opplevd forskere som har sagt nei takk til sitatsjekk, for å kunne stå fritt til å hevde seg feilsitert hvis de ikke likte oppslaget
- Ja, okei, det var det jeg sa, men jeg trodde ikke det var en del av intervjuet, da. Kan du ikke kutte det?
Dette er en frase du risikerer å få i trynet hvis du har intervjuet en forsker eller akademiker, og prøvd å lage en interessevekkende inngang på saken, basert på folkelig småsnakk med intervjuobjektet - og ikke den delen der hun satt med de ferdigskrevne fremmedordnotatene foran seg. Det er forståelig. Og det er synd.
Samspillet mellom forskere og journalister er noe av det viktigste i forskningsformidling. Forskere har lenge vært svært viktige kilder for journalister. Og journalister og media er den kanskje viktigste kanalen for formidling av forskernes kunnskaper og funn til andre enn forskernes interne fagkretser. Så langt, så vel.
Men forholdet er på mange måter problemfylt, og debatten har gått siden forskningen ble profesjonalisert og mediene ble massemedier for over 100 år siden. For det første har mange journalister for dårlige kunnskaper til å kunne forholde seg kritisk til forskningen. For det andre opplever mange forskere at journalister overforenkler og er for unøyaktige. Som Roy H. Gabrielsen i Forskningsrådet sier til Universitas i dag: At mediene til tider kan overkjøre forskere i sin higen etter gode saker. Og for det tredje (selv om det er langt flere punkter): Journalister opplever forskerne som uvillige til å gjøre stoffet forståelig for folk flest.
Disse problemene materialiserer seg svært ofte i sitatsjekken - det vil si når forskeren får sine sitater til gjennomlesning. Når forskeren ser stoffet han brenner for og har så stor kunnskap om, smeltes i den forenklede og tabloide journalistdiskursen. Når journalisten får tilbake en e-post full av rødskrift, rettelser og kompliserte redegjørelser. Når vi sitter i hver vår ende av telefonlinja og river oss i håret.
Det er åpenbart: Sitatsjekk er ofte en journalistisk nødvendighet som bidrar til at de fleste saker får høyere informasjonsverdi. Og mange forskere og ekspertkilder er flinke til å popularisere og forenkle. Men litt for mange klarer ikke å legge det akademiske språket til side, spissformulere eller bruke tabloide metaforer. De glemmer kanskje at journalister skriver for leserne - ikke forskeren og kollegene hans.
Jeg har opplevd forskere som har sagt nei takk til sitatsjekk, for å kunne stå fritt til å hevde seg feilsitert hvis de ikke likte oppslaget. Kanskje ikke den rette vei for forskningsformidling i framtida, men likevel et bevis på forståelse for at stoffet må forenkles.
Derfor: Kjære forskere og akademikere. Ta dere bry med å gjøre en grundig og redelig sitatsjekk, samtidig som dere gjør det dere kan for å gjøre det forståelig og tilgjengelig for folk flest. Det skylder dere publikum og samfunnet. Og hvis kollegaene dine på gangen ikke liker saken, ta en hvit løgn og si at du ble feilsitert. Som vi journalister gjør når vi legger all skyld på den evinnelige desken.
