En gjeng revolusjonære studenter okkuperer bygninger, vinner studentvalg, og lager en masse leven. Hva gjør du?

FOTO: Silje Eide

FOTO: Kristine Gramstad

Lars Walløe

Eksempelet ligner på hendelser ved UiO i slutten av 1960-årene. Studentene okkuperte da Kollegierommet, blokkerte kollegiemøter og fakultetsmøter, og fortalte medlemmer av Det akademiske kollegium (den tidens universitetsstyre) at de ville være blant de første som ville bli hengt i lyktestolper når revolusjonen kom til Norge. Kollegiet under ledelse av rektor Hans Vogt taklet situasjonene med klokskap og moderasjon. Han lot seg ikke provosere, tilkalte ikke politi, selv om det var nære på en gang, da kollegiemedlemmene satt innesperret i 10. etasje i Administrasjonsbygningen i flere timer. Etter hvert døde konflikten ut av seg selv.

I den hypotetiske situasjonen ovenfor ville jeg følge Hans Vogts eksempel. Så lenge revisor godtok regnskapene til Studentparlamentet, ville jeg ikke foreslå for universitetsstyret at støtten til Studentparlamentet skulle fryses. Jeg ville i private samtaler støtte de andre studentorganisasjonene. Revolusjonær Reisning ville sikkert blant sine studentparlamentsmedlemmer også ha relativt fornuftige studenter, som etter en tid ville bli ubekvemme med situasjonen. (Det skjedde med flere AKP-ML-ere omkring 1970.) Jeg ville forsøke å få noen av disse mer moderate i tale, og ellers vente på at fornuften ville seire, og at konflikten ville gli over.

Kristian Gundersen

Først rusler jeg bort og snakker med dem. Hva vil de? Er aksjonen ikke-voldelig, vil jeg ikke ha politi på campus. Vi er et fristed. Parlamentet er finansiert av SiO, og siden studentene selv har flertall i styret der vil det være interessant å se hvordan statsmakten vil forholde seg. Dersom det bruket penger fra UiO-konti på en slik måte at riksrevisjonen vil reagere, vil jeg gi universitetsdirektøren ryggdekning når hun fryser pengene. Man må gjerne være sivilt ulydig, men man kan ikke vente at staten skal betale for det. Er valgdeltagelsen bare litt større enn i dag, vil jeg si at det demokratiske mandatet er for dårlig til å ta en slik ekstrem aksjon særlig alvorlig. Jeg tror ganske raskt studentenes «grasrot» vil sørge for at «parlamentspampene» mister moment. Særlig misbruket av SiO-penger vil ikke være populært. I verste fall fikk vi en langvarig okkupasjon av PO-bygget, men det står jo likevel tomt. Kanskje det var en brekkstang til å få penger til rehabilitering av bygget?

Fanny Duckert

Som en ekte 68-er ville jeg ikke bli sjokkert over en aktiv studentpolitikk – selv om jeg kanskje ikke ville være så begeistret over innholdet i aksjonene. Siden dette i utgangspunktet må være oppegående og rimelig intelligente unge mennesker (UiOs opptakskrav tatt i betraktning), ville jeg satse på direkte dialoger og kontakt, framfor mer autoritære og rigide virkemidler. Ansvarliggjøring er ofte lurt når det gjelder mer frittflytende individer.

Geir Ellingsrud

I plattformen min heter det: «Vi vil lede universitetet med en åpen holdning til kritikk og impulser fra hele universitetssamfunnet».

At Revolusjonær Reisning okkuperer tomme bygninger gjør i seg selv ingen stor skade, så lenge ikke bygg og inventar ødelegges; der ville jeg på kort sikt ikke ridd prinsipper. Kåring av «ukas mannsgris» i en veggavis ville jeg betrakte som uthenging av ansatte. Det kan jeg ikke akseptere, og jeg ville fjernet veggavisene. Når det gjelder finansiering av en valgkamp, vil jeg nøle med å gripe inn, men prøve å få i stand en dialog med de revolusjonære. Med en massiv opinion - også blant studentene - i ryggen, er det gode sjanser for at jeg kunne finne en løsning.

Stein Evensen

Jeg vil selvfølgelig følge spillereglene og behandle enhver demokratisk valgt studentorganisasjon med respekt og imøtekommenhet. .Jeg ville ta klart avstand fra virkemidler som husokkupasjoner og injurierende påstander i veggaviser, men det er ikke opp til rektor og forhåndssensurere ytringer som studenter eller andre måtte komme med. På universitetet skal det være høyt under taket, det er kanskje en større fare om vi aldri konfronteres med meninger og ideer som er fremmede for oss. Jeg er vant til å ha godt samarbeid med studenter fra ulike politiske fløyer og håper på det samme fremover. Om vi blir valgt vil vi invitere de valgte studentrepresentantene med på de rådgivende dekanmøtene som nå holdes hver uke. Mens de vitenskapelig ansatte har en linje til rektor gjennom instituttledere og valgte dekaner, og de teknisk / administrative tilsvarende gjennom møter med universitetsdirektøren, mangler de valgte studentlederne et forum der de regelmessig kan møte rektoratet og dekanene. Det er viktig å ta studentene med på råd i fora der viktige prosesser og tanker luftes og der beslutningsgrunnlaget utformes.