Flinke skuespillere finner på tull på scenen, helt uten manus. Publikum ler så de griner. Teatersport inntar Studentersamfundet.

Moro uten manus: Teatersport på Chateau Neuf med (f. v.) Caroline Vesterberg, Harald Eia, Nils Petter Mørland og Arve B. Grov.
FOTO: Silje Eide

På scenen viser skuespillerne kunstneriske muskler. Publikum formelig vrenger seg i latter over kåte brødrister-reparatører, treelskende gøteborgere og cowboyer fra Rogaland.

- Drivkraften er latterbrølet. Vi er noen latter-horer alle sammen, sier Eia.

Derfor deltar han i All Star Teatersport denne tirsdagen 23. august på Chateau Neuf, og er tydelig fornøyd når han allerede før showet har gjort publikum mer varmt enn det 20 grader celsius i høy luftfuktighet klarer den kvelden. Men hva er egentlig teatersport?

- Teatersport er en sjanger innen improvisasjon, hvor målet er en god historie. To lag konkurrer og utfordrer hverandre, sier Ragnhild Lund. Hun har instruert i teatersport på Nordisk Institutt for Scene og Studio og er aktiv i teatergruppen Samvirkelaget, som står som arrangør for kveldens show. Men hun advarer mot å tenke ensidig på humor, og opplever at skuespillerstudenter har en tendens til å fokusere på humor når de improviserer.

- Frempresset humor er aldri morsomt. Fokuser på historien, og det morsomme vil komme, forklarer hun.

Næringslivet, alle tings målestokk.

Improvisasjon er en tradisjonell metode i forberedelsene til en teaterfremføring. Da legges det vekt på alle følelser, ikke bare sprudlende galskap. Noen kunne kanskje driste seg til å si teatersportens fokus på humor er normgivende for annen improvisasjon innen skuespill.

- Kan teatersport virke hemmende på improvisasjon som metode?

- Kanskje, men næringslivet bruker det ikke, så er det så farlig? Det er vel bare noe teaterfolk driver med, slår Harald Eia fast.

Eia forteller at han alltid bruker næringslivet som målestokk. Dermed er eventuelle kritiske røster effektivt feid av banen.

- Kjedelig

- Er humor målet når dere spiller?

- Både ja og nei, sier Hans Petter Mørland, kunstnerisk leder i Samvirkelaget.

- Improvisasjon har en tendens til å bli morsomt, det ligger i dens natur. Hadde du skrevet scenen ned og fremført den senere, hadde det ikke nødvendigvis blitt morsomt, forklarer han.

Å prøve å være morsom, karakteriserer han som å «falle i en grop», som også vil blokkere fremdriften i scenen. Allikevel er det sjeldent med teatersport med alvorlige temaer, selv om det forekommer i utlandet.

- Det er vanskelig å gå på scenen med mål om noe alvorlig. Sjansen er stor for at du da vil bli slått av en skrevet tekst, forteller Mørland.

Eia er krystallklar i sin holdning:

- Improvisasjon som ikke er morsom, er bare kjedelig.

Ingen kjedet seg på tirsdag, verken på scene eller i sal, hvis en måler ut fra det rungende latternivået. Men Harald Eia er likevel misfornøyd med bakgrunnen til norske komikere. Det gjelder både de på scene og tv, med eller uten manus.

- Jeg oppfordrer til opprettelsen av en scene for folk med akademisk bakgrunn kan boltre seg. Norsk komedie burde rekruttere mer fra universitetsmiljøene, slik som i USA, sier han.

Slik tror Eia at norsk scenehumor kan handle om noe mer enn øldrikking og utelivskø.

-Jeg savner smarte, kule stemmer, men akademikere nøler med å skitne til fingrene. I England har de stand-up om litteratur! Utenkelig i Norge, sukker han.

Så forklarer han Monthy Pythons absurde nyskapninger med at de hadde bakgrunn fra universitetsmiljøet. Selv har Eia tidligere gjort stor suksess med det han kaller penisskygge-teater. Da skulle publikum se på hvordan skyggen av en penis for eksempel kunne fremstille en risåker.

-Det var sjukt og morsomt. Jeg hadde helt glemt det, men det fikk jeg lyst til å gjøre igjen nå, forteller han.

Så da er den kreative og absurde standarden satt av sosiologen fra Blindern.