Kandidatene til rektorvalget ved Universitetet i Oslo lufter få nye ambisjoner for høyere utdanning. Har de kanskje hørt litt for mye på Studentparlamentet?

2005-08-24 Bildeserie (5 bilder)

De fem rektorkandidatene kaster seg mer eller mindre uredde inn i skarpe ordvekslinger rundt graden av næringsrettet forskning, styringsprinsipper og finansieringsmodeller. Samtidig hersker det tilsynelatende enighet om at Kvalitetsreformens feil ikke strekker seg ned til å berøre studentenes hverdag. Nå når alle på død og liv skal vise at de ikke bare er kritiske til politisk dikterte styringsvedtak, ser det dessverre ut til at det er ambisjonene om å forbedre studieforholdene som ofres.

Vegring for å fremsette større ambisjoner for høyere utdanning, har de siste årene vært en spesialøvelse for studentpolitikere. I Studentparlamentet (SP) sitter nå den nyvalgte lederen Maria Veie Sandvik sammen med studieansvarlig Kristian Meisingset og feirer så å si rubbel og bit av Kvalitetsreformen. Spesielt fornøyde er de med de nye studieordningene ved UiO, noe Sandvik sist klargjorde i en kronikk i forrige utgave av Universitas. SPs arbeidsutvalg skal selvsagt få lov til å mene hva de vil.

Jeg har tiltro til at rektorkandidatene er opptatt av synspunkter også fra andre studenter enn de som sitter på toppen av Villa Eika. Likevel er det underlig at mye av kritikken som målbæres utenfor arbeidsutvalget ikke finner et klart uttrykk hos noen av kandidatene. Tyder det på genuin uenighet, eller er det kanskje mangel på kjennskap til andre posisjoner? For det er vel ikke slik at rektorkandidatene ser det som lite viktig å diskutere forhold som mest direkte berører det store flertallet av deres potensielle velgere? Dersom svaret på disse spørsmålene, mot formodning, skulle være et kort skuldertrekk og \"Studieformen er kommet for å bli. Lite å gjøre med det\", ja, da vet i det minste de som skal stemme hvor handlingsvegring har sete.

Det er som regel rom for endringer, ikke minst har det vist seg gjeldende for høyere utdanning. Spørsmålet er snarere hvem som tør å ta i bruk det handlingsrommet som fortsatt ligger åpent etter reformene og Bologna-prosessen. Rektorkandidatene Geir Ellingsrud, Kristian Gundersen og Lars Walløe har vært tydelige på at de vil utvide forskernes muligheter til å arbeide med egendefinerte problemstillinger. Dette er det lett å være enig i, men skal friheten også komme studenter til gode? For omleggingen av studiene ved UiO, med blant annet muligheten til å velge flere gradsprogrammer, er ikke uproblematisk så lenge en form for valgtvang er hovedprinsippet. Alle rektorkandidatene kan trygt regne med at det finnes flere studenter enn undertegnede som ønsker større personlig medinnflytelse over utvelgelse av pensum, formulering av studiemål og disponering av lese- og skrivetid. Som for oven, som for neden, eller hva?

En visjonær rektorkandidat kan ta tak i et vell av andre studiemessige utfordringer: Viktigst er kanskje de strukturelle hindringene for studentenes sosiale engasjement utenfor campus. Kvalitetsreformens incentiver for økt gjennomstrømning, har dessverre ikke bedret studentenes muligheter til å bruke tid på politisk eller kulturelt arbeid. Heller tvert i mot. Samtidig mener flere at vilkårene for å drive fagkritikk er svekket innenfor den stadig mer amputerte masteroppgaven. Og i den grad det nå snakkes om økt anvendelse av studentenes kunnskaper, så er det bare begrenset til mer markedsretting av studier. Det siste året har dessuten Universitas kunnet berette om stor misnøye med sensurordningene og det nye karaktersystemet. Kritikk er også rettet mot de arkitektoniske endringene reformene gir støtet til: blandingen av ulike funksjoner, som PC-park, seminar- og pauserom og lesesaler, gir en studiesituasjon preget av uro. På HF er ombyggingen allerede et faktum. For de andre fakultetene kan slike problemer fortsatt hindres. (Denne problem-listen er ikke fullstendig, og andre studenter må gjerne se dette som en invitasjon til å utvide eller trekke fra.) En dyktig leder tenker helhetlig og er visjonær på vegne av alle Universitetets nivåer, og studentene ved UiO bør kunne forvente mer etter valget i september enn bare en ny rektor.

André Larsen Avelin, avtr. kulturredaktør i Universitas.