Smal jubilant
I ett år har Dans for voksne trukket litt under kvartfulle hus til intense lytteropplevelser.
FOTO: Aslak Johannesen
Av arrangementene som finner sted på Chateau Neuf, er det få som har et mer villedende navn enn ”Dans for voksne”. Bak navnet skjuler det seg nemlig en månedlig konsertserie for eksperimentell og ofte støytung elektronisk musikk. På spørsmål hvordan musikken som spilles på Dans for voksne kan beskrives, svarer en av bakmennene, Sindre Andersen, at den problematiserer de mekanismene som får musikk til å gå fremover. Og nei, den er ikke spesielt dansbar i tradisjonell forstand. Dansenavnet er stjålet fra en reklameplakat for den voksent klientellerte sentrumsbula Dovrehallen, simpelthen fordi ”det var fint”.
– Men det er en grunn til at det er fint. Navnet er selvironisk. Uansett hvordan du snur og vender på det, kommer det vi driver med alltid til å være litt ekskluderende, det kan aldri være for hele befolkningen. Med ”Dans for voksne” innrømmer vi det, sier Andersen.
Er musikk best på kino?
Så sitter du der i en mørk kinosal med en halvliter i hånda. Artisten på scenen stirrer inn i en laptop–skjerm. Du lurer på om høyttaleren allerede er sprengt eller om den bare er i ferd med å bli det. På lerretet vises bilder av en obduksjon. Hender kappes av og hodeskaller åpnes. Slik var Dans for voksne i fjor høst da filmskaperen Stan Brakhage ble lydsatt av Lasse Marhaug.
– Dere legger opp til ganske intense lytteropplevelser?
– Folk må lytte som de vil, men de sitter ikke og prater. De som vil skravle eller gjøre noe annet, går ut, sier Andersen.
– Det blir dessuten mulig å spille litt mer stille musikk enn man kan på en klubb, det er ingen oppvaskmaskiner eller kassaapparater som lager bråk, sier Harald Fetveit, som også er delaktig i å arrangere Dans for voksne.
– Samarbeid mellom musikere og videoartister innbyr til en annen type intensitet, fortsetter Andersen.
– Men svaret er egentlig bare ”ja”, sier Fetveit.
Varig støy
Det snakkes mye om hvor internasjonalt anerkjent norsk støymusikk har blitt. Likevel hentes musikken ifølge Fetveit som oftest kun frem i sammenheng med festivaler. Dans for voksne ble derfor igangsatt av ham, Radio Nova–redaktør Torkild Jemterud og Andreas Meland for ett år siden som et tilskudd til kontinuitet i støymusikkmiljøet. Siden det har de arrangert 16 konserter.
– Det er allerede for mange festivaler, sier Fetveit. – Hvis det skjer noe hele tiden, blir det ikke like lett kultur på stylter. Kan man si det?
– Jeg synes det er fint å si kultur på stylter, sier Andersen.
– Det jeg mener er at det blir lettere å holde det på et eksperimentelt og lekent nivå, sier Fetveit.
Klipp og lim med samme sinn
Fredag 20. august kommer engelske Vicki Bennett til Dans for voksne. Hun lager kollasjer av film og lyd, med populærmusikk, lokalradio og dokumentarer blant kildene, og er ikke redd for at det hun driver med er for smalt.
– Til og med foreldrene mine liker det jeg gjør, sier hun, og legger til at grunnen til det trolig er at kildematerialet er såpass lett gjenkjennelig at enhver som har vokst opp i den vestlige verden kan ha et forhold til det.
Musikken hennes har blitt omtalt som ”cultural jamming”. Er det snakk om det musikalske svaret på Adbusters?
– Hensikten er å sette samplet materiale inn i en ny kontekst. Det skal være veldig surrealistisk. Alle får helt forskjellige ting ut av det.
– Det er ingen som begynner å høre på støymusikk når de er sju år gamle, det er noe man går videre til fra noe annet, sier Sindre Andersen (til venstre). – Da jeg var sju år gammel fant jeg en liten snutt med støyende fuzzgitar på en Knutsen og Ludvigsen–plate. Jeg hørte på den om igjen og om igjen. Resten var ikke noe tess.
