Jeg har en onkel med litt mindre håndbagasje enn de fleste andre. Einar er godt over 60 år og stort sett interessert i alt som har med kollektive transportmidler å gjøre. Onkel Einar har prøvd hele Oslos kollektivtilbud. Han kan også tilbringe timevis på Gardermoen for å se på fly som lander og tar av, og han har fullstendig oversikt over rutetidene til Grorud–bussen, selv om han til daglig bor i en HVPU–bolig på Vestlandet. For de fleste fortoner samvær med Einar seg som litt frustrerende: Han er verken interessert i å snakke om været (med mindre det har hatt innvirkning på eventuelle flyforsinkelser), eller hvordan han selv eller andre har det.

Einar er med andre ord ikke den store samtalepartneren, og hans litt uortodokse artikulasjon gjør at kommunikasjonen ofte blir mislykket. Det har likevel slått meg de siste årene at jeg og Einar har hatt en ganske ok kontakt. Ikke fordi jeg er noe geni når det gjelder samvær med de som er litt mindre utstyrt, men fordi jeg nok deler denne interessen for kollektivtransport (selv om Einar antageligvis er litt mer interessert i forsinkelsene på Sørlandsbanen enn det jeg er).

Det bor nok en liten autist i meg også, har jeg tenkt, og engasjert gitt Einar oppdateringer på det nye som har skjedd i Oslos kollektivnett. Uten å skryte har jeg også vært den Einar velger å besøke først når han kommer til Oslo. Jeg har i det stille vært litt kry av dette, helt til jeg nylig oppdaget en helt annen årsak til hans interesse for meg. Det viser seg nemlig at onkel Einar ikke bare er interessert i tog, fly og busser. Mistanken ble vekket da jeg, midt i et foredrag om flytogets fortreffeligheter, ble avbrutt av onkel, som henvendt til min blonde samboende kjæreste spurte om han kunne ta bilde av henne. Borte var interessen for Romeriksporten og høyhastighetstog, nå var det ikke noe annet i onkel Einars sinn enn å klemme, klappe og knipse bilder av kjæresten min.

Jeg og onkel Einar er nok enda likere enn jeg først foretrakk å tro: Det eneste som står i hodene våre er blonde damer og tog.