Trivielt masseuniversitet?
Filologen har lansert en debatt om underskuddet på kultur– og systemkritikk i studentoffentligheten. Så langt skorter det ikke på enkle analyser.
Masseuniversitetet er ikke synonymt med et universitet med mange studenter
Redaktørene i Filologen, Samfunnsviter`n og Universitas kjenner ikke samtidens avgjørende problemområder. Derfor forvitrer studentoffentligheten, fastslår Halvor Finess Tretvoll i siste utgave av Filologen.
Det er lett å dele ønsket om dypere meningsbrytning i studentmediene, og det er gledelig at noen endelig tar i litt her oppe på ”trivielle Blindern”. Forhåpentlig tar de aktuelle redaktørene tiltalen på alvor. Men credoet bedre redaktører er ikke i nærheten av en løsning på stillstanden.
Likevel går Tretvoll langt for å redusere et komplekst problem til et spørsmål om enkeltpersoner. I sin polemikk gjør han overraskende feilgrep ved å avfeie all institusjons– og systemkritikk som ”redaktørenes ansvarsfraskrivelse”, og samtidig avvise en mulig negativ sammenheng mellom Masseuniversitetet og situasjonen i studentoffentligheten.
Slik Tretvoll ser det, skaper dagens utdanningssystem snarere ”flere studenter med evne, nysgjerrighet og vilje til å skrive dyptloddende, reflekterende og meningssterke essays og artikler”. Hvordan da? Jo, rett og slett ved at det er blitt flere skrivelystne studenter. Dette er nokså naivt resonnert.
Masseuniversitetet er ikke synonymt med et universitet med mange studenter. Det kjennetegnes heller av andre verdiskalaer for kunnskap og formidling, og en helt særegen pedagogikk i forlengelse av dette. At tallet studenter ligger på et høyere nivå enn tidligere, betyr ikke automatisk at det samme gjelder universitetsutdanningen.
Legges nye bånd på studenter og fagansattes muligheter og vilje til å formidle visse politiske og kulturelle prosjekter? Ser vi konturene av en politikk som truer den akademiske autonomien? Dette er kritiske spørsmål studentoffentligheten ikke kan la være å stille. Ikke bare fordi det vil bli klart at universitetene akkurat nå er arena for en av de viktigste kulturkampene i Norge. Men samtidig fordi det kan være en av flere forklaringer på det forholdsvis lave antallet meningsytrende studenter.
Studentmediene har ikke klart å fornye vinklingene på Kvalitetsreformen og Masseuniversitetet. På dette punktet fortjener studentredaktørene og deres redaksjoner kritikk. Likevel risikerer vi å svekke studentoffentligheten ved å fullstendig avfeie kritisk fokus på emnet. Ønsker en å debattere vilkårene for meningsbrytningen blant studentene, må en også lete kritisk i institusjonene som betinger den. Det er tross alt et av flere nødvendige skritt på vei mot det som bør være denne deloffentlighetens eneste samlende mål: Å bli en selvbevisst institusjon med styrke og posisjon til å sette samfunns– og kulturpolitisk dagsorden.
