Førstemann ut er en stut
Ett minutt igjen av filmen nå. Den tårevåte avslutningsscenen har nettopp begynt. Kinopublikummet begynner å vri seg utålmodig på stolen. Fisker kanskje etter en jakke og legger godteriposen trygt i vesken. Det er bare snakk om sekunder før lyset vil bli slått på og rulleteksten gjør sitt inntåg. Der! Tohundre nordmenn reiser besluttsomt fra stolradene og strener mot utgangsdøren.
– Endelig over, gitt!
Som kjent skaper en voldsom oppsamling av mennesker som skal passere en liten utgang fenomenet kø. Men det er ikke så viktig for den jevne kinogjenger. Bedre det enn å bli sittende igjen sammen Cinemateket-nerdene... De pretensiøse jævlene. Ha dere hjem til Polsk filmuke, liksom... For andre er det kun snakk om vane. De vet ikke bedre. Synes kanskje at det er morsomt å vise sidemann at man skjønte når filmen var over.
Heldigvis finnes det en medisin mot denne sykdommen. Iallfall for den rasjonelle borger: De som irriterer seg over charterpassasjerer som klapper hysterisk når kapteinen plasserer flyet trygt på rullebanen. Trekk opp noen linjer for denne personen. Vis for eksempel til det komplett irrasjonelle ved å reise seg opp fra flysetet med en gang fest setebeltet-symbolet slutter å lyse. Fortell dem at man uansett blir stående i en sinnssyk svett og lang kø. De erfarne og lure blir jo sittende i setene sine. Og kommer uansett bare ett minutt senere ut av flyet.
Nå kommer nådestøtet. Gjør din venn oppmerksom på at de samme prinsippet gjelder i en kinosal. Hvis kameraten er på gli, kan du si at dette ikke dreier seg om lese hele rulleteksten, gi respekt til regissøren, og alt det pisset der... Fortell heller at det er deilig å la filmen synke et par sekunder før man reiser seg. Vi snakker jo tross alt om en mellomting her! Til slutt kan du tulle med de stakkarene som prøver imponere damer på første stevnemøte med å bli sittende med en alvorlig mine gjennom hele rullteksten, før de poengterer stolt at Pål Jackman brukte samme sminkør som Pål Sletaune.
