Tause politikere
Politikerne bruker flere ord om utdanning, uten at det blir noe mer politikk av det. Selv med slagord om «kunnskapssamfunn» tør ikke politikerne å si noe om innholdet i høyere utdanning.
TRONDHEIM (Universitas): – Universitetene er viet lite plass i den utdanningspolitiske debatten, sier Alfred Oftedal Telhaug, førsteamanuensis i pedagogikk ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.
I den nye fagboka Norsk utdanningspolitisk retorikk 1945-2000 har han studert partiprogrammenes kapitler om utdanning. Resultatet er skuffende for universitetenes del. Partiprogrammenes sideantall har økt, men bare fordi de har blitt mer ordrike. Det er ikke flere strategier og politiske standpunkter som fyller opp sidene, men mer retorikk. Telhaug tror det er to årsaker til den manglende debatten om universitetene: en ikke-innblandingsavtale mellom universitet og politikere, og politikeres frykt for manglende kunnskap.
Stilletiende avtale
– Det finnes en klar oppfatning om at universitetene skal få styre sitt faginnhold og sin forskning selv. En konsekvens av det er en slags stilltiende avtale mellom politikere og universitetene om at politikerne ikke skal blande seg bort i hva slags innhold det er i disse institusjonene. Som motytelse skal ikke universitetene blande seg bort i politikken, sier Telhaug.
Fra Stortingets talerstol diskuteres kun finansieringsordninger og rammene for studentlivet, aldri hva studentene faktisk møter på universitetet. Telhaug tror politikernes frykt for å vise manglende kunnskap er den andre årsaken til manglende diskusjon.
– Mange politikere føler rett og slett ikke at de er kompetente til å delta i diskusjoner om hvordan universitetene bør være. Diskusjonen om for eksempel Mjøsutvalgets innstilling er blitt en professordebatt. Politikerne holder fingrene av fatet. Noen hevder det er fordi ingen politikere orker å lese igjennom en 600-siders innstilling, men jeg tror neppe det er forklaringen, sier han.
Brøt pakten
En av de få som har brutt «ikke-innblandingspakten» var tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes. Det gjorde ham svært upopulær. Gjennom sitt arbeid med Maktutredningen konkluderte Hernes med at makten i Norge var for fragmentert og styrt av særinteresser.
– Hernes hadde et klart utgangspunkt: Få staten tilbake som styringsobjekt! sier Telhaug.
Telhaug mener pedagogenes misnøye med Hernes skyldes at de ble holdt utenfor i reformarbeidet. Dette var Hernes\' strategi for å dempe særinteressenes makt. Slik ble 1990-tallets utdanningsreformer i mye større grad politisk styrt, framfor de tidligere fagprofesjonsstyrte reformene. I sin andre nye utgivelse i år, Både-og. 90-tallets utdanningsreformer i historisk perspektiv, forsøker Telhaug å forklare Hernes politiske prosjekt og avfeie urimelig kritikk.
– Altfor mange uttaler seg for lettvint og for kjapt om endringer og trender i utdannings-Norge. Det har blitt en misjon for meg å arrestere de som uttaler seg på tynt grunnlag, sier Telhaug.
Bør delta
Universitetets adskillelse fra det politiske liv får ikke støtte fra Telhaug. Han har selv i flere runder vært med å utforme utdanningsreformer, gjennom sin lederrolle i Norges forskningsråds fagkomité i seks år på 1990-tallet og som en av de få pedagoger inkludert i Hernes-utvalget og referansegruppen for den generelle læreplanen.
– Utdanning og pedagogikk dreier seg ikke bare om politikk, det dreier seg også om politikk i form av samfunnsanalyser, samfunnsvisjoner og verdier. Fordi dette i stor grad handler om verdispørsmål, går det ikke an for fagprofesjonen å overse at dette er politikk, sier han.
Dette støtter ledelsen ved Universitet i Oslo. Rektor Kaare Norum har flere ganger etterlyst de politiske utspillene om universitetet.
– Politikere og universitetene er avhengige av hverandre. Det er ikke bra med slike skott i mellom, mener han.
Norum håper Mjøsdebatten på Stortinget vil få politikerne på banen.
