30. november 1943 arresterte tyskerne alle mannlige studenter ved Universitetet i Oslo. Sammen med 650 andre studenter ble Elling Kvamme sendt til Tyskland for å indoktrineres i den nazistiske ideologien.

LITE LÆREVILLIG FANGE: Elling Kvamme (85) er pensjonert professor i nevrokjemi. Lørdag 29. november forteller han om sin tid som studentfange i tyskernes nazistopplæringsprogram under krigen.
FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

– Grunnen til arrestasjonen var ikke bare å bli kvitt oss brysomme studenter, de så oss som «ekte germanere». Vi måtte høre ulike professorer og SS–offiserer forelese om nazistisk ideologi, med riktig undervisning skulle vi nemlig forstå germanernes historiske rolle og bli med å bekjempe«jødedominansen» som rådde i verden, for så å overta verdensherredømmet. Men vi var aldri spesielt engasjerte tilhørere. Under forelesningene satt vi nærmest og halvsov, forteller Elling Kvamme.

I likhet med de fleste norske studentene vendte Kvamme hjem etter krigen med liv og ideologisk overbevisning i behold.

– Jeg husker at bevisene for at jødene var farlige inkluderte at de var plattfot, og ble brune. Ekte germanere ble visstnok aldri brune, bare solbrent. Vi spurte foreleseren om han ble brun, og han måtte innrømme at han ble det, men unnskyldte seg med at hans frue i hvert fall aldri ble det.

Da tyskerne kom

Kvamme var medisinstudent i 1943. Dagen for arrestasjonene var han på klinikken, der han hadde obligatorisk praksisarbeid.

– Idet jeg gikk inn på Rikshospitalet 30. november møtte jeg en lege som advarte om at tyskerne var på vei for å arrestere studentene. Jeg fortalte dette til professoren som var ansvarlig for klinikken vi skulle ha den dagen, men han svarte at han ikke så noen grunn til å gi studentene fri.

Kvamme og hans medstudent måtte altså gå løs på klinikkoppgaven. De fikk inn pasienten, stilte riktig diagnose, og alt gikk bra. Så kom en sykepleier og fortalte professoren at tyske soldater hadde omringet sykehuset.

– Og vi spør igjen om det ikke er rimelig å avbryte klinikken. Men svaret er fortsatt nei. Idet tyskerne kommer inn i lokalet, spør vi nok en gang, men professoren ser fortsatt ingen grunn til å avbryte seansen.

Straks etter ble alle studentene arrestert, ført ut fra Rikshospitalet, og anbrakt i den utbrente Universitetsaulaen.

– Etter en stund kom Reichskommissar Josef Terboven inn, gikk opp på talerstolen, og skuet ut over oss. Så gikk han, uten å ha sagt et ord. Noe senere kom hans nestkommanderende, Rediess, og holdt en tordentale. Tyskerne hadde vært tålmodige med oss, sa han, men nå var det nok. De ville like vel være storsinnete og sende oss til en særleir i Tyskland, forteller Kvamme.

– Etter det sto vi lenge og frøs på universitetsplassen. Jeg hadde glemt igjen frakken på Rikshospitalet, så det var en meget kald opplevelse.

– Mange trodde visstnok ikke tyskerne ville gå til drastiske grep. Hvordan var stemningen?

– Vi håpet det beste og fryktet det verste.

Studentene i dag

– Du er leder i den norske Buchenwald–foreningen, og skal holde et foredrag om dine opplevelser fra tysk fangenskap under universitetsarrangementet «Studenter under hakekorset». Hva tror du dagens studenter har å lære av ditt foredrag?

– Det er et meget godt spørsmål. Hvorfor ikke bare glemme det hele? Det har jeg spurt meg selv, sier Kvamme, som ikke lover store visjoner eller universelle lærdommer i sitt foredrag.

Men han husker at leirkommandanten, Obersturmführer Wilde, hadde en drøm: Etter at tyskernes «seierrike fred» kom, skulle han ri opp Karl Johans gate på en hvit hest, i spissen for det norske studentkompaniet.

– Denne drømmen gikk aldri i oppfyllelse, og vi motsto forsøkene på å «opplære» oss med humør og fellesskap. De fleste av oss var vanlige, høyst alminnelige studenter som dere. Jeg tror dere ville gjort det samme som oss.