:11

Gyldendal

Hva verden ikke trenger, er nok en fotballbok av Michelet og Solstad! Og selv om 11 nettopp handler om to skribenters fotballopplevelser i et annet land, slutter likheten der. Førsund og Opedal har nemlig et splittet syn på sporten.

Joachim elsker Liverpool, mens Hallgeir hater alt som har med fotball å gjøre. Med det som utgangspunkt har kameratene dratt til England, fotballsportens vugge, for å forsøke å forklare hvorfor de har endt opp på hver sin side av elven. Forfatteren og fiksjonsfiguren Joachims ambisjon er å få Hallgeir til å like Liverpool. Hallgeir på sin side ønsker å teoretisere Joachims interesse med bakgrunn i historiske begivenheter, som for eksempel Norges anglofisering i kjølvannet av annen verdenskrig.

Forfatterne kaster ball om å skrive. Resultatet er at historien får en naturlig drivkraft, en motor. Leseren får også to subjektive synsvinkler istedenfor én. Det skaper mye humor og forventning, ettersom man hele tiden blir nysgjerrig på hva som skal komme fra den andre.

Språket i boken er lett, ironisk og underfundig. Korte setninger tas ofte i bruk. Erlend Loe kunne like gjerne ha skrevet den. Derfor er det også morsom lesning. Jeg ler høyt når Joachim ringer Arne Scheie for å spørre om forskjellen på Conference League og tredjedivisjon: Scheie tar over samtalen og begynner å snakke om Svein Gunnar Førsund, faren til Joachim som i sin tid var keeper:

– Du, si meg, spilte faren din den meget spennende kampen mellom Eik og Steinkjer på Tønsberg Gressbane i 1962?

Erlend Loe–stilen påvirker også boken i en annen retning. Den åpne og ærlige tonen er bare tilsynelatende. Ironien og humoren skaper isteden en distanse til leseren. Vi blir aldri godt kjent med hovedpersonene.

Forfatterne stiller mange store spørsmål, men kommer ikke med så mange svar. Derfor er heller ikke boken så interessant for akademikere som vil finne ut hvorfor noen er så interessert i sporten. Boken er mye kulere for folk som er oppriktig gale etter fotball, og Liverpool især.