Årets studentfestival har kuriøst nok valgt 80–tallet som designprofil uten å ha en eneste artist fra tiåret på programmet. 90–tallet på den annen side, er mer enn godt nok representert.

Siden fjorårets studentfestival har et lite utspring fra festivalledelsen under navnet «The Rhythm of the Nineties Dancing DJ–team» loopet Haddaway–låter under diverse arrangementer på Chateau Neuf. I år booket de den gigantiske dance–sviska og kandiserte ham i et «Megaparty» på Betong. Et konsept som kunne vært rablet ned i Pusur skoledagbok i løpet av storefri. Sikkert morsomt for de fremmøtte, men ærlig talt, en festival med Studio03s budsjett er ingen manesje for ironiske klovnestreker.

På mange måter blir dette betegnende for en festival som satte seg som mål i fjor å utkonkurrere UKA i Trondheim. Finner du gjennomtenkt kvalitet på Studio03–programmet (Paal Nilssen Love, Ricochets, Thulsa Doom, The Mormones), er det som regel ikke i regi av festivalen sentralt, men initiativer fra en av de mange studentforeningene som sorterer under dem.

Studentfestivalen i Oslo har i de siste ti årene vokst seg til å bli en av årets hyggeligste begivenheter, kun slått av Lånekassens utbetalingsuke. Hvorfor ikke da høyne vanskelighetsnivået noen hakk og tilby studentene noe mer enn muzak å tømme pilsen til? Hvis festivalen virkelig vil bli kvitt rykte sitt som en fyllefestival må de begynne å arrangere konserter det er utbytterikt å være edru tilskuer til. Hvordan klare det? Legg øret til bakken og lytt til pulsen fra Rock am Sogn, en festival i festivalen med hjerte for kvalitetskultur.