Redd for å gå videre
«I'm not afraid to move on» synger Jostein Hasselgård i den norske Grand Prix–låta. Det er ljug.
Grand Prix–aktuell: – Da jeg var 19 ville Grand Prix vært det største å få gjøre. I dag er det på grensen til flaut, sier Jostein Hasselgård.
FOTO: Ellinor Bent Dalbye
– Jeg vil heller komme på siste plass enn å vinne, sier Jostein Hasselgård.
Han sitter og myser mot sola på Soria Morias uteservering, et steinkast fra leiligheten han deler med to kamerater.
– Synger jeg bra og er fornøyd med egen innsats, vil jeg heller komme sist enn først, gjentar han, og tar en slurk appelsindrikk.
Akkurat det gjør han for øvrig mange ganger i løpet av intervjuet. Altså ikke å ta en slurk appelsindrikk, glasset får stort sett stå urørt, men å gjenta det han selv nettopp har sagt. Alle svar blir omformulert, nøye veid og gjentatt før han er fornøyd. Jostein har ikke hatt udelt positive erfaringer med pressen etter seieren i den norske Grand Prix–finalen i mars.
Både kjæresten og barna ved Nordstrand skole hvor han jobber, har måttet stille opp på bilder. Han frykter at presset vil øke parallelt med poengsummen han får i Latvia 24. mai.
Til djevelen
– Da jeg var 19 ville Grand Prix vært det største å få gjøre, sier 24–åringen.
I dag er det på grensen til flaut. Låtskriveren lette etter en ung gutt som ikke var redd for å ødelegge karrieren sin, og Jostein hadde store kvaler før han til slutt bestemte seg for å ta sjansen. Han legger ikke skjul på at studentmiljøet ved Musikkhøgskolen, som han for tiden har et pauseår fra, er kraftig splittet i synet på konkurransen. For omtrent halvparten av dem har han nå solgt sjela si til djevelen.
– Har du noen sjanse til å vinne?
– Jeg har hørt alle låtene, og tror jeg kan komme på alle plasseringer fra midten og opp hvis jeg synger bra. Men jeg har jo ikke peiling på hva portugisere liker for å si det sånn, ler han.
Så snur han seg brått og ser meg inn i øynene med usikkert blikk.
– Ble det dumt? Vil det se dumt ut om jeg sier det, eller?
