Casanova hadde en konkurrent. Shakespeares skikkelse Falstaff går også inn i historien som en av livets glade gutter.

Selv om 200 kilo tynget ham ned, var Falstaff litt av en Romeo. Et sterkt selvbilde fikk ham til å forføre og bedåre damene.

  – Ved siden av Hamlet er Falstaff blitt stående som den store Shakespeare–skikkelsen. Han har trått ut og blitt et eget begrep, som om han virkelig har levd, sier Marius Emanuelsen fra Det norske shakespeareselskap.

  Til tross for at Falstaff hovedsakelig nedla kvinner og festet seg gjennom hele fire shakespearestykker, har verden til alle tider latt seg fascinere av denne døgenikten. I disse dager setter Den norske opera opp stykket Falstaff, som er komponisten Giuseppe Verdis siste verk, og Cinemateket viser i mai Orson Welles\' film Chimes at midnight fra 1965, med den norske tittelen Falstaff.

Livets lyse side

Falstaff ble Verdis første og siste komiske opera, og den avsluttes med budskapet Tutto nel mondo è burla: Alt er spøk her i verden. Verdi ble altså ikke tynget av alvor på sine gamle dager. Med operaen markeres 100–års jubileet for Verdis død. Den er først og fremst basert på Shakespeares De lystige koner i Windsor.

  – I tillegg blandet Verdis tekstforfatter inn deler av Henrik IV for å gi stykket mer tyngde, forteller regissør Stein Winge.

  Kort fortalt er operaen en lettbent farse der Falstaff kurtiserer to velstående damer i håp om å bedre sin økonomi. Da de to kvinnene oppdager at de har fått samme brev, er alt klart for å gi Falstaff en lærepenge. Winge karakteriserer også Falstaff som en levedyktig fyr med sans for kvinner, vin og sang.

  – Hvorfor skal vi like en slik slabbedask?

  – Selv om han er amoralsk, er han absolutt sympatisk og likandes. Han er full av godt humør og har en avvæpnende sjarm. Et typisk renessansemenneske, sier Winge.

En krig i ny og ne

Professor i engelsk Kristian Smidt, som i høst kom med boken Den mangfoldige Shakespeare, rettferdiggjør også Falstaffs lettlivede oppførsel.

  – Sir John Falstaff var en lavadelsmann, og de behøvde jo ikke å gjøre noe bortsett fra å dra i krig en gang i blant, sier Smidt.

  Og når den fete og yppige Falstaff ikke satt i tavernen med sin svirebror prins Hal, senere Henrik V, hendte det faktisk at han dro i krigen.

  – Falstaff var egentlig en feig person som skrøt av sin tapperhet. I ett av slagene han deltok i, la han seg ned og lot som om han var død. Etterpå reiste han seg opp, sa han hadde felt den store motstanderen, og ble en helt, forteller Smidt.

  En av grunnene til at Falstaff gikk igjen i flere shakespearestykker, var at selveste dronning Elizabeth lot seg begeistre. Etter å ha sett Henrik IV, ville hun gjerne ha et stykke der Falstaff var forelsket. Dermed ble De lystige koner i Windsor skrevet i all hast for å behage hennes majestet.

Antihelt med kjønnssykdom

Leder av Det norske shakespeareselskap Leif Høghaug mener vi sympatiserer med Falstaff fordi han er en ensom karakter.

  – Hans venn prins Hal skal jo bli konge, og Falstaff er ikke fornøyd med å være undersått. Han har en drøm om makt han også. Men han er kun konge over kneipa, sier Høghaug.

  I en parodisk scene i Henrik IV spiller Falstaff kongen mens Hal er Falstaff.

 – Slik får Shakespeare parodiert kongemakten, og samtidig fremstår Falstaff her som en smart rev som vet å utnytte situasjonen. Han vingler mellom å være fyllik og en følsom, intelligent mann. Med andre ord er han en komplisert og mangfoldig skikkelse, slik som Hamlet, og disse karakterene er de mest interessante hos Shakespeare, sier Høghaug.

  Falstaff var Shakespeares måte å få en komisk ingrediens inn i dramaene om liv og død. Med sine velutviklede ordspill om drikking, får Falstaff alltid publikum til å le.

  – I Henrik IV er alle de andre karakterene lett manipulerbare maktmennesker. Falstaff er seg selv; en jordnær mann med kjønnssykdommer. Jeg vil si at Hamlet og Falstaff er de mest menneskelige karakterene til Shakespeare. Det er nesten synd at de aldri møter hverandre, sier Høghaug.

Kompromissløs film

«Falstaff er den beste rollen Shakespeare noen sinne skrev. Jeg har alltid ønsket å spille ham», sa Orson Welles. Falstaff var et av de siste verkene til Welles, og i mai blir det mulig å se hans tredje shakespearefilm på Cinemateket. Den ble laget i Spania på bare 14 dager, like lang tid som Shakespeare brukte på å skrive De lystige koner i Windsor. Welles\' filmer var ofte resultater av kompromisser med produsentene, men i Falstaff hadde han frie tøyler til å gjennomføre sine visjoner.

  – Handlingen i filmen er konstruert rundt Falstaff slik han fremstår i de forskjellige shakespearestykkene, slik at vi får hans livshistorie frem til hans død, sier Emanuelsen fra Det norske shakspeareselskap.

  Emanuelsen kan fortelle at forskjellige shakespeareforskere er uenige i synet på Falstaff.

  – Noen ser på ham som fet og ekkel mens andre, slik som Harold Bloom, har ham som sitt forbilde.

  Enkelte forskere spekulerer dessuten i om ikke Shakespeare brukte egne drikkeerfaringer da han skapte sin lystige forfører.

  – Harold Bloom hevder at «inne i den tynne Shakespeare var det en tykk Falstaff som forsøkte å komme ut», sier Emanuelsen.

 @bln:Av Kathrine Ruud Elster og Bjørn Brekke (foto)

 

 

 Chimes at midnight (1965).->