Larmen og vreden

TRONDHEIM (Universitas): – Når skal Audun Vinger intervjue oss?

Gutta i The Turns er ivrige. Det er sent fredag ettermiddag og bare timer igjen. De skal spille på Bylarm, fintfolket er meldt, Audun Vinger fra Natt og Dag, Sven Ove Bakke fra Dagbladet, platemann Christer Falck, listen er lang og kan gjøres lengre.

Men det kan ikke lydsjekken, Jim Stärk og Real Ones tripper utålmodig i krokene, The Turns må være fornøyde nå.

– Møkkalyd på scenen.

– Men det funker jævlig bra ut i salen.

– Det blir fett.

– Når kommer Audun Vinger \'a?

– Jeg trenger en dusj. Eller en øl.

Fire timer senere. The Turns\' manager Andreas Jacobsen står utenfor Hotell Britannia. Lett svett.

– De skulle vært her nå. For en time siden.

Bandet er borte. Jacobsens mobil er flat, det er tre timer til The Turns\' viktigste konsert noensinne. De skulle hjem til vandrerhjemmet for en dusj og litt søvn. Nå er de tapt et sted i en fremmed by. Christer Falck kommer forbi, klapper Jacobsen på skulderen.

– Hallå, tenkte jeg skulle sjekke ut bandet ditt i kveld.

– Bra, bra, gjør det, kom tidlig, det blir fullt, stappfullt.

Christer Falck rusler videre. Det er da Jacobsens mobil samler all energi til en siste innsats, og frembringer et forsiktig pip. Bandet er funnet. De vil drikke øl.

Trommestikker mot ølglass. Rastløse rytmer. Den ene røyken tennes med den neste. Vokalist Anders N. Tjore er innbitt konsentrert. Bassist Hector Borge ser i gulvet med et uutgrunnelig blikk. Vi er langt fra konsertstedet, en rolig kjellerpub med biljard og jukebox. Nervene skal roes. Manager Jacobsen bestiller en ny runde øl.

– Hvor mye har dere drukket? Kvota er fire pils før konsert. Ikke mer.

Gutta flirer. Stemningen er lett. Jacobsen bygger opp.

– Audun Vinger har visst anbefalt dere for NRK og greier.

Stor entusiasme.

– Vi bør kanskje stikke nå. Det er sikkert stappfullt.

– Vi må ikke komme for tidlig. Jeg er ikke hypp på å se Jim Stärk. Det kommer bare til å psyke meg ut.

– Let\'s go, boys!

Det er fortsatt folk, jøss da, visst er det folk. Ikke stappfullt, Jim Stärk har tonet ut, og folk løper mot andre konserter andre steder; Surferosa, Salvatore, Thomas Dybdahl og Paperboys. Men det er varmt, det er mørkt, og ja, det er Christer Falck. Og Audun Vinger.

– Vi er The Turns!

Og de er The Turns, men noe er ikke helt som det skal. Er det lyden, er det de gamle gitarene som ikke takler temperaturskiftene, er det nerver, er det en oppkjøringspils for mye? Det er umulig å si. Men det er litt surt, litt skjeivt og litt

for skranglete. Gutta veksler blikk på scenen, vrir forgjeves på stemmeskruer, biter tenna sammen og kjører videre. En halvtime senere er de i mål.

– Grattis med bandet, kult nok det her, sier Christer Falck, manager Jacobsen får nok et slag på skulderen før Falck forsvinner ut i natten.

På bakrommet er stemningen på det jevne. Ølkorker popper opp, gutta siger ned i sofaer.

– Åssen var\'e?

– Hvem var der?

– Jeg så Sven O. Bakke.

– Jeg så Audun Vinger.

– Stein Østbø mangla.

– Det gikk vel ok? Eller ...?

Den indre kretsen av fans er samlet, de gjør sitt beste for å muntre opp bandet. Det er tendenser til god stemning. Men bare tendenser.

– Vi spilte ikke bra nok. Faen.

Dagen derpå er det utdeling av Alarm-prisen. Sven O. Bakke, Audun Vinger, Christer Falck, resten av bransjerøkla; alle er de samlet på Samfundet der kameraene og lyskasterne fanger inn kjendiser og kommende stjerner. De hører Ralph Myerz, Gåte og Gatas Parlament.

Men de hører ikke lyden som strømmer opp av en kjeller et helt annet sted i Trondheim by, de går ikke inn døra på rockeklubben 3B, de går ikke ned i kjelleren, de ser ikke The Turns\' spille sin andre konsert på Bylarm, de ser ikke at alt klaffer, at gutta spiller tett som en badehette, at publikum digger The Turns, at Anders N. Tjore sliter i strengene til blodet spruter, de ser ikke revansjen, blodet på gitaren, de hører ham ikke rope.

– Jeg blør for dere!