Aktivistene i gata har fått nytt manifest

– Jeg tror det er riktig å si at Stiglitz kritikk av IMF aldri har vært tatt skikkelig opp i Norge, sier Helge Hveem professor i statsvitenskap med internasjonal økonomisk politikk som fagfelt.

I fjor utga tidligere sjeføkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz Globlalization and its discontents. Nobelprisvinneren i økonomi gir IMF på pukkelen i et språk så enkelt at også DU kan henge med. Globaliseringskritikere jublet og IMF bet tilbake. Men norske myndigheter tidde.

– Kan det skyldes at Stiglitz kritikk er helt på jordet?

– Nei, som direktør i Verdensbanken hadde han tilgang på masse forskning om utviklingslandene. Uansett kan en ikke avfeie kritikk fra en som har vært sjeføkonom i Verdensbanken og mottatt Nobelprisen i økonomi, sier Hveem.

Feil medisin

IMF gir økonomiske råd til regjeringer og lån til land i økonomiske kriser. Med på lånelasset følger det gjerne krav som kutt i offentlige budsjetter, privatisering og tiltak mot korrupsjon. Som sjeføkonom i Verdensbanken på 90-tallet hadde Stiglitz gode muligheter til å studere effekten av IMFs arbeid, resultatet var at demonstrantene i gata fikk en ny alliert:

Kort oppsummert: IMF redder utenlandske investorer og lar befolkningen sitte igjen med gjeld og arbeidsledighet etter valutakriser. Markedsfundamentalismen herjer. Lånevilkårene forverrer økonomiske kriser. Fondet er udemokratisk og USA-dominert. Ledelsen er arrogant og døv for kritikk.

Professor og utviklingsøkonom ved Institutt for sosialøkonomi Kalle Moene er i store trekk enig med kritikken fra Stiglitz.

– Mitt inntrykk er at dette stemmer ganske godt. Andre undersøkelser tyder på at land som er på IMF-programmer faktisk har lavere vekst enn tilsvarende land som ikke kommer på IMF program, sier Moene.

Det er Norges Bank som representerer Norge i IMFs styre. Og det er Finansdepartementet som bestemmer over Norges Bank, en medarbeider leser opp departementets syn på saken:

– IMF er ikke en utviklingsinstitusjon, målet er å jobbe for stabile valutaforhold. Sammen med Verdensbanken spiller IMF en viktig rolle gjennom en egen utlånsordning for fattige land. Men IMF har begrenset mandat, målet er å sikre at landene når makroøkonomiske målsettinger, lyder det noe forkortede svaret fra statssekretær Øystein Børmer.

Feile pasienter

– Du kan si at IMF er blitt et gissel for store amerikanske selskaper som vil ha sikkerhet for investeringene sine i utviklingsland, sier Kai Leitemo, førsteamanuensis ved BI.

Han mener feilen med IMF er at de får land til å forsvare valutakursen sin for enhver pris. Nå spekulantene angriper må landene forsvare seg med høy rente og ta opp store lån hos IMF. Resultatet er økonomiske nedgangstider og høy gjeld som befolkningen senere må betale tilbake.

– IMF bør heller legge vekt på å høy sysselsetting og lav inflasjon, nyere forskning viser at stabil valutakurs ikke bidrar til dette, sier Kai Leitemo.

– Taushet er tull

Professor i statsvitenskap Helge Hveem er enig med Stiglitz når han krever mer innflytelse for u-landene.

– I dag er IMF et organ for de rike landene. I de fundamentale spørsmålene er pengefondet USA-styrt, sier Hveem.

I IMF får landene stemmer etter hvor mye penger de bidrar med. Det betyr at USA kan blokkere de viktigste avgjørelsene, mens låntakerlandene har lite de skulle sagt. Norge deler én av 24 stemmer med de andre nordiske og baltiske landene.

Vi spør om Finansdepartementet er enig i kritikken og om Norges representant i IMF gjør noe for at fattige land skal få mer å si og får opplest følgende svar:

– Norge arbeider generelt for at utviklingslandene skal få sine interesser bedre ivaretatt i internasjonale organisasjoner, svarer statsråd Øystein Børmer og viser til regjeringens Nord-Sør-melding.

Hveem mener en årsak til mangelen på debatt i Norge er at Norges bank, som representerer Norge i fondet, stort sett ikke deltar i debatter, men nøyer seg med å skrive i kronikker.

– Taushet er tull. Hvorfor skal ikke de på banen å forklare seg som andre politikere og embetsmenn må, sier Hveem.

Statsråd Børmer mener at hensynet til åpenhet er godt nok sikret gjennom Kredittmeldingen til Stortinget og offentliggjøringen av innleggene til den fellsnordisk-baltiske representanten på IMFs halvårsmøter.

Nu går alt så meget bedre?

I en artikkel i Økonomisk forum tar visesentralbanksjef Jarle Bergo, som selv har jobbet i IMF, til motmæle mot kritikken. Han lister opp områder der IMF har endret seg de siste årene: låntakerlandene skal utarbeide egne strategier for fattigdomsbekjempelse og en jobber med et mer effektivt system for å håndtere gjeldskriser.

– Fint. Det er tegn på at ting går i riktig retning, sier Moene.

Men han mener det har skjedd fordi IMF er presset til det.

– Mitt inntrykk er at viljen til forbedring hittil har vært større i festtalene enn i praktisk politikk. Testen blir den økonomiske krisen i Latin-Amerika. Og i Argentina ser det ut som de gjør det samme som de alltid har gjort.

Se også anmeldelse av Globalisering. En stor desillusjon

på neste side.

– Hvis man klarer å få litt reklame rundt den norske utgivelsen vil det bety noe. Dessuten betyr det kanskje at bøkene blir lettere å finne andre steder enn på Akademika, sier Øyvind Hetland fra Attac Blindern.

– Betyr denne kritiske litteraturen, enten det er Stiglitz eller Naomi Klein noe for aktivister i Attac?

– Jeg tror absolutt man har behov for mer informasjon og mer analyse i bevegelsen. Og det er alltid bra å ha argumenter når du diskuterer disse tingene