På randen av frihet

Branko Ilic tegner en figur på tavla. Han setter fingeren på et kryss som forestiller rektor ved Universitetet i Beograd. I dag er det rektor som utpeker studentrepresentanten som sitter i Universitetets øverste organ, styret. Branko vil at studentene skal velge.

– Vi må lage et system for det.

Han snur seg mot oss.

– Vi må lære hvordan andre gjør det, for eksempel dere i Oslo, sier han.

Balkanforum har samlet studenter fra alle deler av det som for ti år siden var Jugoslavia på Universitetet i Oslo. Branko Ilic kommer fra Universitetet i Beograd (Serbia) mens Kresnir Jolyc er fra Universitetet i Zagreb (Kroatia).

Begge to har hatt en ungdomstid med borgerkrig, diktatur, isolasjon og økonomiske sanksjoner. Branko har i tillegg opplevd tre måneders Nato-bombing. I løpet av året er de blitt innbyggere i FN-godkjente demokratier.

– Hvordan er studiehverdagen i Zagreb denne høsten?

– På fakultet mitt er det 1500 studenter, 60 lærere og like mange datamaskiner som i Studentparlamentet deres, altså ti stykker. Da vi skulle arrangere en konferanse om ytringsfrihet fikk vi forbud av borgermesteren, forteller Kresnir.

– Hvorfor?

– Derfor. De sa vi hadde søkt for seint. Men vi laget en stor aviskrig, vi demonstrerte og de måtte gi seg.

Branko og Ilic kaller det «gatepress». Det siste året har ungdom på Balkan oppdaget hvilke resultater det kan gi.

Revolusjon, faktisk

Vinteren 1998: Branko var 17 år og fersk spanskstudent i Beograd. Utenfor Filosofisk fakultet fikk han en løpeseddel i hånden. Han skummet igjennom: «Dette systemet er ikke noe system, men en svulst...» På den siden andre var det en svart og hvit knyttneve, symbolet til studentbevegelsen Otpor.

– Jeg fikk en sær følelse. Jeg tenkte: Dette er sånn jeg vil bekjempe Milosevic, forteller Branko.

Studentene i Serbia hadde protestert mot regimet før også. Branko mener feilen de da gjorde var å knytte seg til politiske partier, som kranglet seg imellom eller inngikk avtaler med Milosevic.

– Otpor var annerledes. En organisasjon uten ledere, bare mer eller mindre aktive medlemmer, sier Branko.

Det spesielle med Otpor er at helt vanlige studenter engasjerer seg. Studenter uten tillit til politikerne, som er opptatte av hverdagen sin og bøkene sine, ikke universitetslover.

– Vi snakket med folk, provoserte dem. Vi sa ting som «Fire studenter er i fengsel, du får ikke lov til å tenke eller snakke. Likevel bryr du deg bare om studiene dine. Er det greit?»

I juni hadde Otpor vokst til 40 000 medlemmer. I september vant opposisjonene presidentvalget, Milosevicregimet nølte med å innrømme nederlaget. Studentene i Otpor gikk ut i gatene og krevde at presidenten skulle gå av. De var med på å storme nasjonalforsamlingen.

I dag jobber Otpor for en ny universitetslov. Studentene krever blant annet å få velge sine egne representanter til universitetsstyrene. Det gjelder å utnytte situasjonen mens gatepresset ennå er der. Før folk forsvinner inn på lesesalen eller ut av landet.

Om ti år? Tja...

I år har også Kroatia valgt ny regjering, etter ti år med eneveldige Franco Tjudman.

– Vi har ny regjering, men landet er så ødelagt, sier Kresnir.

Unge folk vil reise vekk fra Balkan. Kresnir vil til USA. Han håper på å få stipend når han er ferdig med mastergraden, men vil komme tilbake nå han har studert ferdig.

– Med fagkombinasjonene historie og sosiologi er det vanskelig å finne en jobb du kan leve av i Zagreb. Men det vil forandre seg, tror Kresnir.

Brankos svar på spørsmålet om hva han gjør etter studiene kunne vært gitt av en hvilken som helst student i kantina på Frederikke.

– Det har sannsynligvis noe med spansk litteratur å gjøre, eller jødisk språk. Et eller annet språk fra området rundt Middelhavet, i alle fall. Du vet, jeg kan gjøre alt, jeg kan bli lærer, det bryr meg ikke så mye nå.

Å tenke annerledes

Klokka har passert to, Branko er fremdels morgentrøtt og lett fyllesyk etter gårsdagens treff i Uglebo. Han gomler pizza med oliven fra studentkantina og sier han vil være med å skape en generasjon som tenker annerledes, «a second mentality generation».

Jeg lurer på om det er engelsken som gjør at ordene hans høres så store ut.

– Er det mulig?

– I oktober 1998 sa vi at målet vårt er å forandre systemet. Forestill deg hvor abstrakt det målet var. Vi sa at for å forandre systemet måtte vi bli kvitt Milosevic. Det var enda mer usannsynlig. Vi greide det, sier Branko.

– Så hvis jeg nå sier at vi skal bli en generasjon med en ny mentalitet, høres det avskrekkende ut. Men vi har gater, kinoer, teater, klubber og studenthus, der vi kan komme i kontakt med folk, diskutere, provosere.