Får du mageproblemer av 4/4–dels takt? Da kan du være progrocktilhenger uten å vite det. Panzerpappa avslører de vanligste symptomene foran helgens progfestival.

FOTO: Ellinor Bent Dalbye

– Prog er musikk som ikke lar seg sperre inne. Vi i Panzerpappa lar oss inspirere av både samtidsmusikk og jazz, men vi har hele tiden en solid forankring i rocken, sier Trond Gjellum, trommis i bandet Panzerpappa, og primus motor for Oslo Progfestival 2002.

I helga blir festivalen arrangert på Amatøren pub på Sogn studentby. Panzerpappa er ett av seks band med svært ulike lydbilder som skal spille. Fellesnevneren for bandene er at de føler seg hjemme i den romslige prog–båsen.

Smart musikk

De fleste bandmedlemmene i Panzerpappa ferdes til daglig på Blindern. Steinar Børve er postdoktor i astrofysikk, Anders K. Krabberød tar hovedfag i filosofi, og Jarle G. Storløkken studerer litteraturvitenskap. Gjellum arbeider som lærer.

– Må man være veldig intelligent for å like prog?

– Nja, det er nok tilfeldig at vi mellom oss har såpass mange hundre vekttall. Men det ser ut til å være en tendens til at mange prog–tilhengere finnes i studentmiljøer, sier Gjellum.

Fryst ut fra fest

Prog var særlig stort på 70–tallet, frontet av navn som Pink Floyd, Yes og Genesis.

– Så fant musikkjournalistene ut at prog var ukult, og sluttet å skrive om det. Men sjangeren lever videre, og mange hører på prog uten å vite om det. Jeg mener for eksempel Motorpsycho er prog, selv om ingen har satt den merkelappen på dem, sier Gjellum.

– Hvilke symptomer antyder at man er uvitende progtilhenger?

– Ett tegn er at du er misfornøyd med den kommersielle musikken, og synes den er litt kjedelig. Du kjenner trangen etter mer i form av en ulming i magen, mener Krabberød.

– Du synes det er festlig å trampe 7/8–dels takt, sier Storløkken.

– Du er i faresonen dersom du synes Sgt. Pepper er den beste Beatles–plata, sier Krabberød.

– Du synes det er helt greit at én og samme låt varer i 20 minutter, sier Gjellum.

– Også har du en tendens til å bli fryst ut på fest, fordi du til stadighet forsøker å sette på musikk som resten av festen ikke vil vite av, sier Børve, og får gjenkjennende nikk og mumling fra bandkameratene.

– Nesten som en musikalsk Mullah Krekar.