Jeg skal ikke la meg friste til å nevne professorgenerasjonens gjenganger om studenters manglende engasjement. Jeg skal ikke kjefte dere huden full fordi dere ikke bruker nominasjonsretten deres til å foreslå folk til Nobels fredspris. Jeg vil heller komme med en innstendig oppfordring.

En ringerunde til professorer med nominasjonsrett viste at mye av det mangelende engasjementet bunner i uvitenhet. Professorene har rett og slett ikke fått med seg at de i kraft av sin stilling ved Universitetet kan pålegge Nobelkomiteen å vurdere en kandidat. Jeg kjøper unnskyldningen for denne gang. Men jeg kjøper den ikke til neste år.

Det er ikke noe nytt at professorer og andre forskere blir kritisert for å støve ned på sine egne støvete kontorer uten å delta i samfunnsdebatten. Her har dere en gyllen mulighet til å vise engasjement. Ved å fylle ut et skjema og sende det til Nobelkomiteen, har man vist at man bryr seg en smule om hva som skjer utenfor Universitetet og den akademiske sfære. Det er en grunn til at enkelte professorer har fått tildelt denne retten til å være med å bestemme hvem som skal motta ti millioner svenske kroner samt verdensomspennende ære og berømmelse. Det er ikke Nobelkomiteen som skal ta avgjørelsen bak lukkede dører. Et snev av medbestemmelse og demokrati skal gjelde også her. Men da er man avhengig av at folk deltar aktivt, og ikke skylder på sin uvitenhet.

Det kler rett og slett ikke en professor.