Ultimat guide til godlyden
Torsdag åpner den 12. Ultimafestivalen og ti dager med pling, plong og moderne musikk. Men fortvil ikke, det finnes veier inn i lydkaoset.
FOTO: Ellinor Bent Dalbye
– Man kan ikke tvinge folk til å spise sushi hvis de ikke liker det. Er du hypp på å sitte hjemme og se på Tande P, så drit i å dra på Ultima, sier Rolf–Erik Nystrøm (27).
Saksofonisten i samtidsmusikkensemblet Poing er lei av å måtte banalisere noe som ikke er banalt. Når journalister spør om vitsen med å spille denne vanskelige musikken, påstår han ikke lenger at den er underholdende for alle og enhver.
– Men hvis du ikke har noe imot å bruke huet når du hører musikk, kan samtidsmusikk være noe for deg. Det er som når du hører på rap, da er litt lurt å følge med på tekstene.
Metallica og søte jenter
Unge komponister nærmest slåss om å få skrive stykker for akkordeon, sax og bass. På Ultimafestivalen skal Poing fremføre fem verker, alle spesialkomponert, fire er urfremføringer. Det blir neppe plass til Metallica, Åge Aleksandersen eller Whitney Houston, som Poing også har på repertoaret.
– Men folk pleier å digge det når vi spiller sånne ting, sier Nystrøm.
– Et hint om at dere bør spille mer av det?
– Jeg er ikke sammen med en jente bare fordi hun er søt. Og vi kan ikke spille bare søt musikk, sier Nystrøm, som bedyrer at han hører på samtidsmusikk også når han slapper av hjemme etter en lang øvingsdag.
– Men alvorlig talt, plingplong–musikk er ganske virkelighetsfjernt?
– Vi fordyper oss i noe som lever, noe som er nå. Det er bedre enn å søke tilflukt i historien. Vi skaper et nytt språk, det er sånn verden drives framover, sier Nystrøm.
Til ungdommen
Poing vil ta samtidsmusikken ut av den borgerlige settingen.
– En typisk komponist er en grublende kunstner, han sitter i kjellern og knoter på noe ingen forstår, røyker, drikker litervis med kaffe. Men resultatet fremføres av en dresskledd strykekvartett i Den gamle logen, sier Nystrøm.
For ham er det viktig å nå flere enn pamper og gamlinger.
– Vi gjør musikken tilgjengelig for folk som ikke pynter seg før de går på konsert, spiller på steder der unge folk går, prater fra scenen, har litt humor, sier saxofonisten.
Big in Estland
– Men dere mener alvor med musikken?
– Vi vil si noe, i motsetning til andre klassiske musikere, som bare har musikken som jobb fra 10 til 14. Når publikum har giddet å komme på konsertene våre, skal de få et budskap rett i ansiktet.
– Og budskapet er?
– At man skal stå for det man tror på, selv om ikke så mange liker det. Da får det verdi.
– Like stor verdi som masse fans?
– Vel, som vi sa på direktesendt estisk tv; «everybody in Norway likes us».
