En stor og medrivende dikter eller journalistisk skribler av dønn tråkig realisme? 28. september er det 100 år siden Émile Zola døde.

– Zola er en litterær gigant ...

Idéhistoriestudent Elin Marie Strand har begynt på sin hovedoppgave om Zola og franske sosialrealistiske filmer.

– ... som formet naturalismen ...

Da hun dro innom Universitetsbiblioteket for å få hjelp med litteratursøket, ble hun møtt med lett oppgitt forundret hoderisting. Hvorfor skriver du om ham, spurte de. Kjedelige Zola? Hvorfor skriver du ikke om noe mer festlig?

– ... og en aktiv og pennefør samfunnsdebattant, sier Strand.

For den litterære naturalismen forbinder man ikke ofte med festlighet. Kanskje heller motsatsen.

Kald og desillusjonert

For Zola var vitenskapen det store idealet, også i litteraturen. Forfatteren skulle være klinisk som en kirurg og beskrive virkeligheten som den var. En virkelighet som inkluderte nokså direkte beskrivelser av arbeiderklassens håpløse vilkår.

Og alt kunne forklares ganske enkelt med arv og miljø: hadde du en far som drakk, ble du morder.

– Det høres da vitterlig ut som tenkemåten til en kald og desillusjonert vitenskapsmann?

– I vitenskapstroen var han et barn av sin tid. Men han skrev ikke helt som han preket, sier Strand.

For dikteren i ham overvant teoretikeren. Han skrev ikke helt som han skrev man burde skrive. På den måten kunne verkene hans få den populariteten de fikk.

På den måten, mener Strand, er bøkene hans ikke kjedelige likevel.

Jeg anklager

Zolas mest berømte tittel er ikke en romantittel, men en avisoverskrift. «J\'accuse», stod det med krigstyper i L\'Aurore 13. januar 1898. «Jeg anklager.»

Bakgrunnen var den såkalte Dreyfussaken. Dreyfus var en franskjødisk militær som ble syndebukk og sendt til Djeveløya for forbrytelser andre hadde begått. Bevisene mot Dreyfus var store som riskorn og like lette å tråkke på, men gode syndebukker skal man ikke sløse med.

Zola tråkket til i sin artikkel og tok Dreyfus i forsvar. Saken var aldri den samme igjen.

– Etter Zolas artikkel delte det franske samfunnet seg i to: for og mot Dreyfus. Omtrent som i Norge når det gjelder EU, sier franskprofessor Juliette Frølich.

Frølich mener den intellektuelle venstresiden ble født med Zolas artikkel, men er litt forsiktig i sammenligningen av Zola og Jean–Paul Sartre.

– Sartre var nok litt mer intellektuell.

Ett par briller

– Fulgte Zolas journalisme av hans estetiske program eller var det omvendt?

– Han ville ikke ha kalt det et «estetisk program», den slags var bannlyst i naturalismen. Han snur seg nok i graven nå, sier Frølich.

– Men så han seg selv først og fremst som journalist eller forfatter da han døde

– Du, det har jeg aldri tenkt over.

Frølich mener Zola så på romanen som et redskap for å forme samtiden. Men den politiske journalismen han ga sin utforming kan også defineres som et slikt redskap. Mon tro om det er vår tids kategorier en stakkars journalist prøver å tre ned over svunne tider?

– Den viktigste forskjellen mellom romanforfatteren og journalisten er at forfatteren drev med fiksjon, sier Frølich.

Men samtidig skal forfatteren vise virkeligheten så sant som mulig. Zola forfatteren og Zola journalisten var ikke bare i bunn og grunn samme person – de var i bunn og grunn samme person på samme sted til samme tid. Det handler bare om å velge et par lesebriller ut fra den lille kolleksjonen man i øyeblikket har i skrivebordsskuffen.