– Det er nok litt politisk ukorrekt å framstille mine medkvinner som manipulerende og egoistiske. Men jeg ønsker ikke å skape debatt. Dette er ren underholdning, sier Helene Uri.

For et år siden debuterte førsteamanuensen i lingvistikk med romanen Dyp Rød 315, som skildret en psykotisk kvinnes kaotiske verden. I Honningtunger vil hun ta leserne videre med seg inn i dystre kvinnesinn ved å skildre et elsk/hat–forhold mellom fire kvinner i en syklubb.

Gjennom boken formidler Uri hvor ondskapsfulle kvinner kan være mot hverandre. Historiene har hun i midlertidig ikke suget fra eget bryst.

– Noen av hendelsene er selvopplevde, men de fleste er ren fantasi. Det var ikke vanskelig å finne inspirasjon, men jeg har aldri opplevd å bli bedratt av mine venninner. Tror jeg da, sier Uri.

– Hva er verst, å bli bedratt av sin venninne med sin mann – eller av sin mann med sin venninne?

– Menn kommer og går. For kvinnene i Honningtunger er mennenes bedrag underordnet, og ofte middelet for kvinnenes bedrag mot hverandre.

– Kvinnelige relasjoner handler jo også om kvinner i et arbeidsmiljø. Mange honningtunger ved Institutt for lingvistikk?

– Det er nok ikke mange psykologiske drama som finner sted i korridorene på instituttet, jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger fra kollegene mine, sier Uri.

– Hva er så essensen i dette psykodramaet?

– Overfladiske vennskap hvor kvinner lovpriser hverandre for så å baktale i neste åndedrag. Vi spinner oss inn i nett av løgner om hverandre for å unngå direkte konfrontasjoner. Når sammenstøtene til slutt blir uunngåelige, rakner nettet og kvinnen mister grepet på rollen hun har spilt hele livet.

– Ikke så revolusjonerende tema?

– Kanskje ikke, men boken er først og fremst skrevet for å underholde. Honningtunger må forstås som det den er, en kioskroman med dybde. Jeg ønsker at leseren skal more seg og støte på overraskelser underveis, sier Uri.